Det hardt prøvede nabolaget Cabrini Green i Chicago blir enda terrorisert av legenden om Candyman - en morder som med sin krok dukker opp om man tør å si hans navn fem ganger i speilet. Det har gått over 10 år siden høyblokken i Cabrini ble revet, og et par som nå bor i en flunkende ny leilighet på stedet blir rammet av nye makabre hendelser vedrørende legenden om Candyman.

Candyman anno 2021 er, akkurat som 1992-versjonen, et produkt av sin tid. Regissør Nia DaCosta og medprodusent Jordan Peele (Get Out og Us) tar oss med på en historie preget av nåtid, samtidig som originalens historie og tråder blir vevd sammen på en ny måte.  

I hovedrollen som den etter hvert hardt rammede kunstneren Anthony McCoy står Yahya Abdul-Mateen II, kjent blant annet fra serier som Watchmen (2019), The Get Down (2016) og The Trial of the Chicago 7 (2020). Bånd til fortiden binder ham etter hvert til legenden om Candyman, samtidig som stadig nye og groteske drap finner sted. Han, med flere, spiller godt og tilstedeværende. 

Regissør DaCosta er foreløpig et ubeskrevet blad, men som forsåvidt klarer å skape en særegen film på flere måter. Visuelt og filmatisk er dette en meget pen, klar og forholdsvis mild film. Det er riktignok blod i litersvis her, men selve drapene holder seg innenfor 15-årsgrensen.

Samtidig blir det noe veldig repeterende og forutsigbart, både over disse, og de mange like scenene hvor folk påkaller Candyman i speilet. Her vet vi fort hva som kommer til å skje, og filmen lider under å derfor ikke bli noe voldsomt verken skummel eller spennede. 

Historien, legenden og logikken rundt selve godterimannen er dessuten såpass uklar og forvirrende, at den ikke fenger eller klarer å engasjere noe voldsomt i seg selv. Man blir forvirret, samtidig som det virker som skaperne selv ikke helt vet eller skjønner hvordan ting skal henge sammen. Når det så skjer noe med noen av karakterene, er dette mennesker det gjøres lite for å knytte oss opp til, og det blir vanskelig å bry seg stort om dem. 

Nei, da er utvilsomt Candyman anno 2021 hakket mer interessant å snakke om rent tematisk og forøvrig regimessig. DaCostas film er nemlig overtydelig bestemt på å ta et oppgjør med litt av hvert. Den viderefører flere kritiske tråder rundt rasesegregering og forskjellsbehandling mellom svarte og hvite. Et stort afroamerikansk ensemble er sjeldent å se i en slik storfilm, og med det nye stjerneskuddet Jordan Peele som medprodusent, lar selvsagt ikke denne filmen visse ting gå hus forbi, usagt. Her tar man med andre ord en kjent film fra 1992 og tar igjen et kulturelt “oppgjør” igjennom denne nyversjonen. Resultatet er både provoserende, og kanskje også en anelse lite genialt, på én og samme gang.

Candyman er nemlig både tidvis provoserende politisk korrekt med sin åpenbare BLM og rasismetematikk, spesielt når det går på bekostning av den rene skrekken, samtidig som det samme åpenbart også har sine gode virkninger her og der. Det hele ender med et tidsstempel og en dobbelthet i historien som skremmer på to forskjellige måter. Sånn sett er dette en velskrevet film og tidskommentar. Samtidig er den symbolsk for vår tids smartere skrekkfilmbølge, hvor man ser noe mer mellom linjene, enn bare det å skremme.

På den annen side dominerer også denne sosiale, kulturelle og etnisk kritiske kommentarformen filmen såpass at den fargelegger og overgår filmen som god gammeldags skrekkfilm. Ikke at den er så forferdelig skummel uansett altså, men avtrykket den avlegger til slutt blir todelt positiv og negativ.

Candyman vil derfor bli en subjektiv opplevelse hvor man får noe mer å tygge på enn bare ren, pur skrekk. Enkelte vil som nevnt ikke nødvendigvis føle dette er deres rull med skrekk, samtidig som filmen unektelig er langt smartere og velskrevet enn ganske mye annet innen en tross alt ofte sløv og kjedsommelig repeterende filmgenre. For mange vil nok uansett ikke dette hindre dem i  å komme til å prøve seg i speilet når de kommer hjem - “Candyman, Candyman, Candyman, Candyman, Candyman….”!