---

Ingress:

Det er noen ikoniske legender man skal bryne seg på når man lager skrekkfilmer hvor én skikkelse skal knerte flest mulig i løpet av filmens spilletid. De største navnene har nok de aller fleste sett i en eller variant, og det er umulig å komme utenom Leatherface, Freddy Kreuger, Ghostface, Jason Vorhees eller Michael Myers, for å nevne noen. En litt glemt skatt begravd i en haug med andre lignende filmer er «Candyman» fra 1992. Det var ingen stor hit, men den er blitt en liten kultklassiker blant filmnerder.

Anmeldelse:

Det går en skrekkhistorie rundt i Chicago om en mann som ga godteri til småungene, hadde en krok til en hånd og som drepte alle som manet ham fram gjennom et lite rituale. Står du foran ditt speilbilde, kan du si navnet Candyman fem ganger og så vil han komme frem og starte et blodbad uten like. Når kunstneren Anthony (Yahya Abdul-Mateen II) begynner å dykke ned i det som finnes rundt Candyman til et nytt kunstprosjekt, er det starten på et mareritt for Anthony og alle de som er ham nær. Er Candyman virkelig ekte? 

Det er blitt noen år siden jeg så den originale «Candyman» for første gang på DVD i tenårene mine. Jeg husker at den var en snakkis på starten av nittitallet, men at det tok noen år før jeg faktisk fikk sett den, uten at de etterlot noen nevneverdige spor hos meg. Den føltes kun som én i mengden, selv om jeg likte godt selve Candyman-figuren og hvordan Tony Todd portretterte ham i filmen. Det var noe der, men jeg klarte ikke helt å sette fingeren på hva. Så gikk det altså 29 år før Jordan Peele begynte å pirke borti den gamle skrekkfilmen og en nyversjon skulle se dagens lys. Denne gang uten Tony Todd som Candyman, og med relativt ukjente Nia Dacosta på regi. For meg er hun et nytt bekjentskap så jeg klarer ikke helt å se hva hun står for eller hvordan hun er som regissør, men jeg ser helt klart at Jordan Peele både har hatt manus og står som produsent for denne oppfølgeren til filmen fra 1992. Peele har gjennom megahitene sine «Get Out» og «Us» klart å sette sitt preg på filmverden og jeg synes at «Candyman» anno 2021 er en god gren videre fra originalen.

Gjennom rollefigurer man ønsker å vite mer om, skuespillere som drar meg ut av realititen og inn i filmen, lyd og musikk som fenger voldsomt og en tematikk bak som pirrer og drar nysgjerrigheten ut av meg, synes dette var en solid film. Det er også en litt etterlengtet versjon av en rollefigurs ettermæle som jeg synes sparker i flere retninger – med full kontroll. Jeg fryktet nok litt på forhånd at dette ikke skulle bli en film jeg skulle klare å slippe guarden for, slik at jeg kunne kose meg helt, men det klarer den på fint vis. Jeg blir dratt med inn i filmen og føler at jeg får vite mer om en rollefigur som har vært med meg i mange år uten å kunne uttrykke 100% hva han står for. I denne filmen ser jeg ham for det han er, og det fungerer godt!

Det har vært en ny vind og en ny bølge av horrorfilmer de siste årene, og denne klarte den vanskelige jobben det er med å formidle en historie, samtidig som den ivaretar rollefigurene og sleve skurken i filmen. Det ligger helt klart en solid jobb med manuset i bunnen her, men regissør Nia Dacosta gjør også en flott jobb med å få liv i materialet på filmen. Dette var en forfriskende og fengende skrekkfilm som ikke skremmer så mye med det visuelle, men som klarer på underlig vis å snike seg litt under huden. «Candyman» har så definitivt fortjent en knallsterk firer på terningen!