---

Ingress:

Shaun lever et lite glamorøst liv som parkeringsvakt i New York, vel vitende om sin skjulte fortid som sønn av en mektig far. En dag blir han likevel trukket inn i nettet til den mystiske Ten Rings-klanen, og hans gjenforening med sin søster og far resulterer i en reise totalt annerledes enn hverdagen i New York. Med på laget får han sin venninne Katy, mens de sammen må kjempe mot en helt annen verden for å stoppe de ti ringenes ødeleggende kraft. 

Anmeldelse:

Nok en Marvel-film, sier du, halvt oppgitt og med svakt himlende øyne? Jepp! Men hvem så denne komme? Undertegnede hadde aldri hørt om verken Shang-Chi eller de ti ringene, men gjett om dette ble en positiv overraskelse!

I regi av den forholdsvis ukjente Destin Daniel Cretton, flesker Marvel her til med en eksotisk og heidundrende leken superhelthistorie som føles som et friskt pust inn i den fra før av slitne Hollywood-genren. Etter snart 30 Marvel-filmer de siste 20 årene, er det godt å få oppleve spesielt noe annet enn ren amerikanisme, tung selvhøytidelighet, og uinspirert CGI som ikke lenger gjør inntrykk.

For historien om Shang-Chi er nemlig både morsom, sjarmerende, uhøytidelig og byr på mang en ekte engasjerende actionscene, ja selv slåsskampene er morsomme og heftige, uten å bare bli til lange gjesp av åpenlys koreografert dansing. Fortellerspråket er lekent, varierende uforutsigbart, og bruken av humor føles vellykket.

Dette er i stor grad takket være manuset og ikke minst Awkwafina som sidekicket Katy, ei dame som har det med å si det mange tenker, samtidig som hun ikke blir irriterende slik mange gnålete sidekicks ofte har det med å bli. Faren til Shang-Chi er atpåtil verken ensidig ond, eller overflatisk grei - han er begge deler, og oppviser slik en tosidighet som også føles sjelden. Selve Shang-Chi spilles dessuten varmt, godt og imponerende stødig av (for mange) nykommer Simu Liu. 

Det er også herlig å slippe å se et mannlig og kvinnelig hovedpar som krangler og bitcher med hverandre hele tiden. Shang-Chi og Katy er nemlig noe så sjarmerende som kun venner, uten en romanse med i bildet. Når så man dette sist i en Hollywood-film?! Radarparet er derfor også to karakterer vi blir glade i og bryr oss om, også dette noe som hører til sjeldenhetene. 

Shang-Chi... er dog en svært CGI-tung opplevelse, og det visuelle arbeidet består forståelig nok av enorme mengder som ikke alltid ser krystallklart og topp ut. Likevel imponerer dette stort sett, og hvor det eksotiske i asiatisk kultur, tradisjoner, landskap og mye annet tilfører en visuell fargesymfoni det gnistrer av. Filmen er imidlertid alt for lang, og kunne godt blitt kortet ned minst en halv time. Det er slitsomt og bråkete nok mens det står på, si, og flere digresjonsscener bare drar ut moroa, men uten å tjene helheten noe særlig av den grunn.

Shang-Chi og legenden om de ti ringene er uansett overraskende Marvel-moro som byr på heidundrende eskapismeunderholdning, stort sett med høy teknisk kvalitet hele veien igjennom. Om du liker asiatisk kampsport, kultur og finesse, samt eventyrlige og fabelaktige skapninger og setting, hvor helten i tillegg også er sjarmerende og likandes, ja så er dette en frisk, freidig og bombesikker popcornopplevelse som (selvsagt!) skal oppleves på det store lerretet.