Av alle Marvel-filmene som kom etter Endgame og hadde som oppgave å introdusere nye helter og peke ut retningen videre, er dette etter min mening den klart mest vellykkede. Da den kom ut ga den meg håp for hva Marvel kunne bli i årene etterpå, og ved et gjensyn nå, mens vi lader opp til Doomsday, står den fortsatt igjen som en av de aller mest underholdende filmene fra denne perioden.

Filmen etablerer raskt sine røtter i kinesisk mytologi og kultur, og det gjøres med både selvtillit og respekt. Marvel har ofte hentet inspirasjon fra vestlige myter og fortellingstradisjoner, så det er forfriskende å få et eventyr som henter identiteten sin et helt annet sted fra. Resultatet er en film som føles unik allerede fra start.

Og den ser fantastisk ut.

Enten vi befinner oss i travle storbygater, mystiske fjellandskap eller mytologiske riker, er det hele presentert med en visuell selvsikkerhet som gjør at jeg umiddelbart blir dratt inn i universet.

Når man lager en historie om en figur som Shang-Chi, er det også helt avgjørende at kampscenene leverer.

Det gjør de.

For.

Å.

Si.

Det.

Forsiktig.

Dette er kung fu på blockbuster-budsjett.

Kampene er raske, elegante, kreative og brutale på den måten gode kampsportfilmer skal være. Flere sekvenser ga meg assosiasjoner til både Bruce Lee og Jackie Chan, samtidig som filmen føles moderne og egenartet.

Og så er det busscenen.

Den busscenen.

Det føles nesten som om Bruce Lee har blitt sluppet løs i en Marvel-versjon av Speed. Hver gang jeg ser filmen, tar jeg meg selv i å smile fra øre til øre når den sekvensen begynner.

I sentrum står selvfølgelig Simu Liu, og han bærer filmen overraskende godt.

Det hjelper selvfølgelig at han har dyktige stuntfolk rundt seg, men han gjør langt mer enn bare å stå mellom kampscenene. Liu gjør Shang-Chi til en karakter det er lett å investere seg i. Han bærer på sorg, skyldfølelse og familietraumer, men har samtidig en naturlig sjarm som gjør ham lett å like.

Når filmen trenger humor, leverer han humor.

Når den trenger alvor, leverer han alvor.

Og når den trenger sårbarhet, får han det frem uten at det virker påtatt.

Han får karakteren til å føles som et ekte menneske midt i all fantasien.

Ved siden av ham finner vi Awkwafina som Katy, og hun er en fryd.

Hun er uten tvil en av de morsomste sidefigurene MCU har introdusert, men jeg synes det blir urettferdig å redusere henne til bare comic relief. Det finnes faktisk en svært god skuespiller bak all humoren, og etter denne filmen kommer jeg aldri til å høre "Hotel California" på samme måte igjen.

Filmen er også stappfull av sterke biroller.

Meng'er Zhang, Michelle Yeoh og Tony Leung leverer alle solide prestasjoner som bidrar til å gi historien tyngde og troverdighet. Spesielt sistnevnte imponerer stort.

For Xu Wenwu er en fantastisk antagonist.

Det som gjør ham interessant er at handlingene hans springer ut av sorg og tap snarere enn maktbegjær. Man forstår hvor smerten kommer fra. Man ser hvordan han gradvis lar sorgen styre valgene sine. Han gjør forferdelige ting, men han er aldri en endimensjonal skurk.

Han er menneskelig.

Og det gjør ham langt mer interessant.

Det er også hyggelig å få et gjensyn med Trevor Slattery. Jeg hadde ikke forventet at en figur fra Iron Man 3 skulle dukke opp igjen på denne måten, men Ben Kingsley er så sjarmerende i rollen at jeg ikke kan la være å sette pris på det.

Etter hvert som filmen utvikler seg, blir den stadig mer mytologisk.

Vi får fantastiske skapninger.

Mytiske vesener.

Flyvende drager.

Magiske riker.

Likevel er det fortsatt actionsekvensene som fungerer som filmens hemmelige våpen. Hver eneste slåsskamp føles gjennomarbeidet, og kameraet lar oss faktisk se hva som skjer. I dagens blockbusterlandskap er det nesten verdt en egen applaus.

Og så må jeg trekke frem mannen bak kamera.

I MCU er det mange som snakker om skuespillerne og heltene.

For meg er flere av de virkelige rockestjernene regissørene.

Og etter denne filmen, og det han senere har gjort med Spider-Man-universet, føler jeg meg ganske trygg på å plassere Destin Daniel Cretton i den kategorien.

Han klarer å kombinere action, humor, følelser, mytologi og karakterutvikling på en måte som får filmen til å føles større enn den egentlig har noen rett til.

At han klarte å gjøre en relativt obskur Marvel-figur til en karakter jeg genuint gleder meg til å se mer av, er kanskje den største prestasjonen av alle.

Konklusjon

Shang-Chi and the Legend of the Ten Rings er et prakteksempel på hvordan man introduserer en ny helt. Den er visuelt spektakulær, full av energi, fylt med minneverdige karakterer og inneholder noen av de beste kampscenene MCU noensinne har levert.

Kombinasjonen av kinesisk mytologi, familiedrama, storslått fantasy og kampsportaction fungerer rett og slett strålende.

Dette er ikke bare en av de beste post-Endgame-filmene.

Det er en av de største positive overraskelsene MCU har levert.