Etter at skurken Mysterio avslørte den virkelige identiteten til Spider-Man, må Peter Parker stå opp for hva han er, og hva han har gjort. Verden henger etter ham konstant, og de han er mest glad i settes i fare. Peter ber derfor Doctor Strange om hjelp til å reversere verdens kunnskaper om hvem han er, men i prosessen rives et hull i verden opp, og mektige fiender slipper igjennom!

Det har vært en lang ferd også for denne filmen det siste året. Etter flere utsettelser på kinolansering, kan endelig Jon Watts sin skildring av Peter Parker og co slippes løs, også her hjemme.

Tidshopp, multivers og krysninger mellom verdener er noe historien fokuserer mye på, spesielt den første timen. Det er småmorsomt innimellom, dog også litt rotete, gnålete og “klassisk” effektfilm over det hele. 

Men så…! Den siste halvdelen av No Way Home overrasker, stort! Her skal selvsagt ingen spoilers ødelegge noe som helst, men la oss bare beskjedent si at det filmen og historien her gjør, er noe man knapt har sett noen gang tidligere, i filmhistorien.

Etter et sentralt vendepunkt, kommer det twister som vil bli snakket om i lange tider fremover, og historien byr på emosjonelt rørende enkeltscener det både står stor respekt av og som funker riktig så bra. 

Dette siste er viktig, fordi filmen blir til noe mer enn “bare” øredøvende effektunderholdning, der den tilfører elementer som gjør at vi virkelig bryr oss om karakterene.

Sluttscenen er også sjeldent lang, og er lagt til en setting og sted som gjør den “enkel, men tydelig, solid og heftig. Det er slike “rene” scener som også funker best i No Way Home. De er liksom mer stilfulle, og drukner ikke i visuelt støy, slik mer voldsomme scener ofte har en tendens til å gjøre, hvor disse derfor fort mister effekt og ikke gjør noe inntrykk. 

Spider-Man: No Way Home handler om så mye, men deriblant dreier det som om en mulig ødelagt ungdomstid. Dette gir kraftig gjenklang i vår egen verden om dagen, hvor to år med korona har “ødelagt” millioner av unges liv, og hverdag. Ikke rart det ble oppstandelse da filmen, igjen, ble utsatt, for det er søren meg ikke vanskelig å skjønne hvor skuffende dette må være, om man har gledet seg stort til denne filmen. Men hør mine ord: ventingen var verdt det folkens, for denne filmen skiller seg virkelig ut i mengden superheltportretter!