| Logo
Streaming-anmeldelse av Spider-Man: No Way Home - Film (2021)
Film, Originaltittel: Spider-Man: No Way Home (2021)
Aldersgrense: 12 år
Kategori: Superhelt-film, Action, Eventyr, Fantasi, Sci-Fi
Land: USA
Regi: Jon Watts
Spilletid: 148 min
Datoer:
| 2022-01-14 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating: 4.7 av 6

Serie: Spiderman
| Spider-Man: Brand New Day (2026) | Spider-Man: Across the Spider-Verse (2023) | Spider-Man: No Way Home (2021) | Spider-Man: Far from Home (2019) | Spider-Man: Into The Spider-Verse (2018) | Spider-Man: Homecoming (2017) | The Amazing Spider-Man 2 (2014) | The Amazing Spider-Man (2012) | Spider-Man 3 (2007) | Spider-Man 2 (2004) | Spider-Man (2002) | Spider-Man: The Dragon's Challenge (1979) | Spider-Man Strikes Back (1978) | Spider-Man (1978) | Spider-Man (1977)

Serie: Marvel Cinematic Universe
| Spider-Man: Brand New Day (2026) | Fantastic 4: First Steps (2025) | The New Avengers (2025) | Captain America: Brave New World (Captain America 4) (2025) | Deadpool and Wolverine (Deadpool 3) (2024) | The Marvels (2023) | Ant-Man and the Wasp: Quantumania (2023) | Guardians of the Galaxy 3 (2023) | Black Panther: Wakanda Forever (2022) | Doctor Strange in the Multiverse of Madness (2022) | Thor Love and Thunder (2022) | Spider-Man: No Way Home (2021) | Eternals (2021) | Shang-Chi (2021) | Black Widow (2021) | Spider-Man: Far from Home (2019) | Avengers: Endgame (2019) | Captain Marvel (2019) | Ant-Man and The Wasp (2018) | Avengers: Infinity War (2018) | Black Panther (2018) | Spider-Man: Homecoming (2017) | Thor: Ragnarok (2017) | Guardians of the Galaxy 2 (2017) | Captain America: Civil War (2016) | Avengers: Age of Ultron (2015) | Ant-Man (2015) | Captain America: The Winter Soldier (2014) | Guardians of the Galaxy (2014) | Thor 2 (2013) | Iron Man 3 (2013) | Avengers (2012) | Thor (2011) | Captain America: The First Avenger (2011) | Iron Man 2 (2010) | The Incredible Hulk (2008) | Iron Man (2008)

Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (72 kritikker)

Andre anmeldelser på filmen: (2)
[2022-04-11] - Spider-Mans ultimate fan service? av Torstein
[2022-01-19] - Dette var verdt ventetiden! av Tore



Anmeldelsen:

Når universer kolliderer

Publisert: [ 15. November 2026 ]

Terningkast:


Ingress:

Spider-Man: No Way Home følger Peter Parker når identiteten hans blir avslørt for hele verden, og et desperat forsøk på å få livet tilbake til normalen går katastrofalt galt. Resultatet er et følelsesladet eventyr som utfordrer Peter som aldri før, samtidig som fortiden bokstavelig talt innhenter ham.

Anmeldelse:

Jeg må starte med en liten advarsel.

Filmen er nå flere år gammel, og den største overraskelsen kan knapt kalles en hemmelighet lenger. Likevel kommer jeg til å snakke om den. Hvis du mot formodning har klart å unngå spoilers siden 2021, planlegger å se filmen for første gang og fortsatt ikke vet hva jeg sikter til, så har du min dypeste respekt. I så fall bør du kanskje stoppe å lese her.

Da Spider-Man: No Way Home nærmet seg kinopremiere i Norge, skapte den et aldri så lite opprør blant fansen. Filmen ble utsatt bare én dag før den opprinnelige premieredatoen som følge av koronarestriksjoner og en beslutning fra distributøren. Mens resten av verden diskuterte filmen på nettet, måtte norske fans vente over en måned ekstra.

Det føltes ikke spesielt rettferdig der og da.

Men for en opplevelse det var da vi endelig fikk se den.

I ettertid er det lett å redusere filmen til et nostalgiprosjekt eller en fanservice-festival. Og for all del, de elementene er absolutt til stede. Men å beskrive No Way Home som bare det, blir etter min mening en grov forenkling.

Dette er først og fremst historien om Peter Parker.

Etter hendelsene i Far From Home blir identiteten hans avslørt for hele verden, samtidig som han blir fremstilt som ansvarlig for handlingene til Mysterio. Plutselig er ikke bare Peter selv i fare. Livene til menneskene han bryr seg om påvirkes også.

Og Peter er jo Peter.

Han setter alle andre foran seg selv.

Han ønsker bare å ordne opp.

Problemet er at forsøkene hans på å reparere situasjonen gjør alt mye, mye verre.

Før han vet ordet av det står han overfor farer han aldri kunne vært forberedt på. Ikke bare fordi de er mektige, men fordi de kommer fra helt andre universer.

Det geniale grepet filmen gjør, er å hente inn figurer som publikum allerede kjenner. Skurkene er ikke fremmede for oss. Vi vet hva de er i stand til. Vi vet hvor farlige de er.

Peter vet det ikke.

Vi gjør.

Det skaper en spennende ubalanse som fungerer utrolig godt.

Gjensynet med Alfred Molina som Doctor Octopus er rett og slett fantastisk. Han glir inn i rollen som om det ikke har gått en eneste dag siden Spider-Man 2. Hver replikk leveres med tyngde og autoritet, og han minner oss raskt på hvorfor karakteren har blitt stående som en av de beste Spider-Man-skurkene gjennom tidene.

Likevel er det en annen veteran som stikker av med showet.

Willem Dafoe.

Herregud, Willem Dafoe.

For meg er Norman Osborn og Green Goblin blant de beste filmskurkene som noen gang er skapt. Ikke fordi han er den mektigste. Ikke fordi han vil erobre verden.

Men fordi han er fullstendig uforutsigbar.

Dafoe spiller både den sårbare og redde Norman Osborn og den fullstendig psykopatiske Goblin med en troverdighet som nesten virker urimelig. Han bruker hele kroppen i prestasjonen. Blikket. Smilet. Stemmen. Kroppsspråket.

Alt.

Når Goblin først tar kontrollen, fyller han lerretet på en måte som gjør at man nesten glemmer at andre skuespillere er til stede.

Men dette er fortsatt Peter Parkers historie.

Og for en reise han får.

I mange år har vi tatt for gitt at MCU-versjonen av Peter allerede hadde vært gjennom de viktige formative hendelsene som tidligere filmer fortalte oss om. Etter å ha sett No Way Home er jeg ikke sikker på at det stemmer. Faktisk sitter jeg igjen med følelsen av at de tre første Tom Holland-filmene samlet utgjør hans egentlige opprinnelseshistorie.

Filmen inneholder flere sekvenser som gjør dette tydelig.

Og enkelte av dem traff meg hardt.

Tom Holland leverer etter min mening sin beste prestasjon som Peter Parker til dags dato. Han behersker den usikre tenåringen, den optimistiske helten og den traumatiserte unge mannen med imponerende letthet.

Mange trekker gjerne frem de mest følelsesladde scenene når de snakker om prestasjonen hans.

Selv ble jeg kanskje mest imponert av en langt mer hverdagslig situasjon.

Sekvensen der Peter vender tilbake til skolen etter at identiteten hans er avslørt.

Han er omringet.

Alle vil ha noe fra ham.

Kameraene er rettet mot ham.

Han får ikke puste.

Og Holland formidler dette nesten utelukkende gjennom ansiktsuttrykk, blikk og kroppsspråk.

Det er utrolig effektivt.

Så kommer vi til den store overraskelsen.

Den som alle kjenner til nå.

At Tobey Maguire og Andrew Garfield vender tilbake som sine respektive Spider-Man-varianter kunne fort blitt redusert til et billig publikumstriks.

Det gjør det ikke.

Tvert imot.

De er avgjørende for filmen.

De er ikke der for å stjele oppmerksomheten fra Tom Holland.

De er der for å løfte historien hans.

De fungerer som mentorer, støttespillere og speilbilder av forskjellige mulige fremtider for Peter. Gjennom dem får han hjelp til å finne veien videre når han står på sitt laveste.

Ja, det er nostalgisk.

Ja, det er fanservice.

Men det er fanservice som faktisk tjener historien.

Og det er en enorm forskjell.

Det er også noe dypt tilfredsstillende ved å få et nytt kapittel med disse versjonene av karakteren. Begge filmseriene deres sluttet tidligere enn mange av oss ønsket, og her får de omsider noen ekstra øyeblikk som føles fortjente.

Samspillet mellom de tre er fantastisk.

Humoren fungerer.

Kjemien fungerer.

Og når alle tre Spider-Men svinger seg gjennom luften side om side mot slutten, er det vanskelig å ikke trekke på smilebåndet.

For ikke å snakke om øyeblikket hvor Andrew Garfields Spider-Man får en mulighet til å håndtere et gammelt traume.

Den scenen traff meg hardt.

Ikke bare fordi den er intens, men fordi følelsene som følger etter føles så ekte.

Teknisk sett er filmen også en fryd.

Actionsekvensene er spektakulære, effektene holder toppnivå, og sekvensen i speildimensjonen med Doctor Strange er en visuell fest. Den er vakker, kreativ og desorienterende på samme tid.

Likevel er det ikke actionen som gjør filmen stor.

Det er menneskene.

Det er sorgen.

Tapet.

Valgene.

Konsekvensene.

Det er historien som gjør at filmen fungerer.

Hvis jeg skal trekke den for noe, må det være at forholdet mellom Norman Osborn og Otto Octavius kunne vært utforsket mer. Begge karakterene bærer med seg mye historie, og med skuespillere som Willem Dafoe og Alfred Molina føles det som en liten tapt mulighet at samspillet deres ikke får større plass.

Men det er et lite ankepunkt.

Veldig lite.


Konklusjon

Spider-Man: No Way Home er langt mer enn en nostalgitripp. Den bruker fortiden til å fortelle en sterk historie om ansvar, tap, identitet og det å vokse opp. Samtidig leverer den noen av de største jubeløyeblikkene jeg har opplevd i en kinosal.

Den fungerer som et kjærlighetsbrev til Spider-Man i alle hans former, men enda viktigere: Den fungerer som en fantastisk film.

Dette er en heidundrende fest av en blockbuster, en emosjonell berg-og-dalbane og et av de aller sterkeste kapitlene i MCU.