Yusuke er teaterregissør og tar på seg et jobboppdrag i Hiroshima, til tross for at han enda sørger over konas død, to år i forveien. Underveis i denne perioden i livet, blir han mer kjente med sine indre demoner, følelser og ikke minst sin faste jobbsjåfør i den stille og rolige Misaki. Stadig kjørende fra sted til sted i sin trofaste knallrøde Saab 900, kommer de nærmere hverandre, samtidig som deres livsoppfattelse stadig justeres. 

Japans Oscar-kandidat i år, og også den kanskje største utfordreren til vår egen Verdens verste menneske, er regissert av Ryûsuke Hamaguchi som igjen har basert filmen på boka Menn uten kvinner, av Haruki Murakami.

I hovedrollen står Hidetoshi Nishijima, en erfaren ringrev innen bransjen, og en kar som spiller meget godt og troverdig den forholdsvis lavmælte Yusuke. I det hele tatt er skuespillet eminent over hele fjøla her, inkludert de viktige bikarakterene i historien.

Drive my Car er temmelig langt i fra generell genrefilm, men uten å bli for sær heller. Den oppleves som en delvis kunstnerisk og særegen film, støpt i dramafilmens form, og med en menneskelig sterkt historie i front. Tematikken omfavner kjærlighet, partnerpsykologi, teater og poesi, minner, sorg og savn, bare for å nevne noe. Dette er i det hele tatt en historie som favner så mye, men likevel skildret så rolig, pent, stødig og vakkert, at man aldri føler man detter av underveis.

Samtidig kommer man ikke bort i fra at filmens enormt lange spilletid på 180 minutter, dens langsomme språk, dialoger og åpenbart flust med overflødige (dog forsterkende) scener, også fort blir en utfordring for et publikum. Ikke fordi vi både har godt av slike lange filmer også, samt at en slik stil virkelig også er blant filmens hovedkvaliteter, men det blir uansett veldig subjektivt hvordan dette tas i mot, samme hvor objektivt mye bra det også er her. 

Drive my car er en opplevelse dog, såpass må sies. Den er som en oppvisning i hvordan man kan bruke nettopp filmmediet til å skildre livet, følelser, tanker og sorg, ofte uten ord og manus, men også i en karakterutvikling som både rører, berører og er lett å kjenne seg selv igjen i. Filmen er derfor på én og samme gang en film for absolutt alle, dog heller ikke for alle. For selv om den nok ikke er alles smak rent lengde- og tempomessig, er dette tematisk noe for alle voksne tenkende og følende mennesker. Nydelig!