Lille Buddy vokser opp i sin arbeiderklassefamilie i Belfast, Nord-Irland på 60-tallet. Den urolige og tidvis voldsomme hverdagen består av konflikter mellom protestanter og katolikker, noe som byr på utfordringer i bydelen hvor de bor. Buddys far jobber mye utenlands, mens moren forsøker å gi ham en så god oppvekst som mulig. Tross det urolige bakteppet, fylles dagene hans av både kjærlighet, lek og en gryende barndomsforelskelse, men farene er aldri langt unna…

Kenneth Branagh, som selv flyttet fra Belfast til London som niåring, har åpenbart i stor grad basert filmen på sin egen barndom. Branagh, som for tiden også er kinoaktuell med Poirot-mysteriet Døden på Nilen, har 7 Oscar-nominasjoner for Belfast, inkludert for beste biroller.  Her er det veteranene Ciarán Hinds og Judi Dench som bekler rollene som besteforeldre, og filmens nominerte musikk lener seg mye på svært så godt passende Van Morrisons sanger. 

Selv om handlingen i Belfast er satt inn i en urolig kontekst, har den ikke noe overhengende stort fokus på kun dette. Derimot har Branagh valgt en uimotståelig og nydelig innstilling mot det familiære, det nære og kjente, og alt dettes viktige posisjon i våre liv.

Skildringen av Buddy og hans lille skjønne familie er derfor både rørende og vakker, men kan stå i fare for å bli misforstått som noe litt vel sentimentalt og “soft”, om man altså går glipp av Branaghs bevisste visjon og fokus på nettopp hvorfor han lar dette stå i front. 

For slik står Belfast seg litt ut, og skiller seg fra mye annet av liknende krigs- og konflikdramaer. Det kan man like, eller ikke like, men et barns trygghet og oppvekst skildres i denne filmen som særdeles avgjørende for hvordan mennesket og folkene rundt det er, blir og formes videre i livet. Fokuset på det sjarmerende ved familien blir likevel heldigvis ikke noe oversentimentalt eller overfladisk, for også Buddys familie sliter med sitt. Unge skuespiller Jude Hill overbeviser og sjarmerer stort som familiært midtfokus, og flere av scenene med særlig besteforeldrene treffer akkurat der de skal.

Belfast er derfor veldig lett å anbefale, både som rørende og velskildret familiedrama, samt også for sin skildring av en tidsperiode i Nord-Irlands tid som gir ekstra grell gjenklang under dagens krigstilstander i Europa, hvor lokalsamfunn blir brutalt revet opp og ødelagt for all evig tid. Man lever kun som i en tidsbegrenset boble når man er liten, og dette skildres veldig godt her. For som det slås fast til slutt - det er ikke bare folkene som må dra og emigrere som bør huskes, men også dem som turte, eller måtte, bli tilbake. Belfast er en film man nesten ikke kan huske å ha sett før, med dette lille skiftet i fokus og i sin annerledeshet, og det gjør inntrykk. Pluss også for sin bedagelige spilletid på 98 minutter. Flere burde etterstrebe slikt. Det gjør nemlig ofte historien sterkere, og mer treffende.