Nå om dagen er det å bruke sort-hvitt i stedet for farger sett på som litt snobbete. Litt feinschmecker å regne er man om man som regissør gjør grepet om å utelate farger når man presenterer filmen sin. Men når det gjøres på den måten som regissør Kenneth Branagh har gjort det her, så blir det egentlig aldri noe ut av det. Man bare nyter filmen for det den er. Og det er lett å nyte «Belfast», som er blitt en fullblods lykkepille om hverdagen midt en by hvor man ikke kunne føle seg trygg.

I gatene i Belfast går hverdagene som vanlig med mødre og fedre på jobb, skole for ungene og lek i gatene når været tillater det. Den lille gutten Buddy (Jude Hill) er en av de som bor og vokser opp i en slik gate og han trives utrolig godt med det. Helt til den dagen hvor det oppstår opptøyer og byen blir splittet. Midt i disse vanskelige tidene er fortsatt hverdagen der og en streben etter normale dager er fortsatt det viktigste. Dette er en film som hyller, minnes og forteller om de som levde midt en farefull sone på 60-tallet i Belfast.

Regissør Kenneth Branagh virker å grepet om dette manuset med hele hjertet og sjelen sin ettersom han faktisk har vokst opp i Belfast på 60-tallet. Og at det er nettopp Branagh som har regien er utrolig viktig for at filmen skal fungere såpass godt. Man merker på mange måter at filmen er gjennomsyret med en stor forståelse for hva som skal fortelles og samtidig hvordan det hele skal fortelles. «Belfast» er en meget hyggelig filmopplevelse som ikke er helt tynget ned av stunden og situasjonens alvor hvor opptøyene heller blir et bakteppe på den reisen den lille gutten (spilt av Jude Hill) setter ut på. I bunn og grunn er det en reise hvor hverdagene formes etter omgivelsene, men det er også så enkelt som å prøve å finne en vei til gode karakterer på skolen slik at han får sitte ved siden av den søteste jenta i klassen.

Midt oppi denne historien får vi også se hvordan opptøyene i Belfast har innvirkning på livet til foreldrene som alltid setter familie foran alt annet, men som også får en mulighet til flukt ved at faren i huset får tilbudet om både jobb og bopel i England. Tar man en kikk på generasjonen over der igjen, så ser man også hvordan besteforeldrene til den lille gutten klarer seg oppi det hele og hvordan de blir en vanvittig fin og bastant visdom som ligger og vaker over generasjonene under seg. På den måten er «Belfast» en familiær og kjær film som setter fokus på verdier som samhold og familie i en hard og vanskelig tid. Hvordan uskylden blir raskt opprevet og kastet bort i det opptøyene bryter ut er også en sterk måte å bryte opp historien og usikkerheten blir med ett en påtvunget ledsager gjennom resten av filmen.

Det er svært lite å utsette på Kenneth Branaghs (regissøren bak «Thor» og «Murder on the Orient Express») fortelling fra 60-tallets Belfast. Det er en stødig og velregissert film med fokus på de tingene som bør vies en del tid. Jeg er egentlig glad for at denne filmen finnes som en motvekt til alle de filmene som lett hadde dratt inn mer drama og mer elendighet gjennom å flytte mer fokus på opptøyene, men det blir aldri en faktor i Branaghs film. At denne Blu-rayen viser formatet fra sin beste side (til tross for at den ikke er i farger) bidrar til at det gode inntrykket varer ut filmen. Klink femmer på terningen, dette.