Den beskjedne forfatteren Loretta Sage er kjent for sin eksotiske og lettere erotiske eventyrserie av "kioskromaner". Bøkene hennes blir prydet av hennes faste frontsidegutt i den kjekke Alan, som virker besatt av å etterleve sin karakter, Dash, i bøkene hennes. Under en promotur for sin nyeste bok, blir Loretta kidnappet av en eksentrisk britisk milliardær som trenger hjelp av henne for å finne en tapt skatt i The Lost City. Alan på sin side akter å leke helt, og gir alt for å redde henne!

I det som er ment å være en klassisk romantisk komedie og chick-flick, roter Sandra Bullock og Channing Tatum rundt i jungelen i høyhælte sko og med bronsebrun perfekt hud, mens vi andre dødelige sitter og skal være både misunnelige og bli bergtatt. Klassisk Hollywood-style, med andre ord. Men, funker det?

Vel...knapt, og så der. Undertegnede hadde håpet å endelig skulle få se en film som faktisk var gjennomført morsom, fengende og eskapistisk innbydende. Regissørparet Aeron og Adam Nee har imidlertid laget en så genreren og ærlig film, at man aldri får forventninger til noe stort mer enn et par morsomme replikker, et forutsigbart endelikt for hovedkarakterene, eller forventer noe utenom det vanlige. Dette er da også noe av problemet med The Lost City - den blir alt for enkel, som forventet, og biter over hodet ikke fra seg.

For å ta det gode først. Bullock og Tatum ser pene ut, selv etter timesvis med roting i jungelen. Perfekt naken mannekropp, inkludert en stram rompe, får vi også se, gitt! Manuset byr på noen vittigheter her og der, blant annet rundt de mange malplasserte og merkelige settingene som historien byr på underveis. Litt kul bruk av sanger og musikk trekker også litt opp. Stort mer er det egentlig ikke å si.

På den dvaske fronten derimot, er det litt mer å sette fingrene på. Filmen er aldri veldig morsom, veldig spennende, eller veldig engasjerende. Det oser alt for mye halvhjertet og dvaskt av hele produksjonen, spesielt i historien, manus og rundt karakterene. Selv om Bullock og Tatum tidvis skinner ørlite grann, er det flere av bikarakterene man bare rister på hodet av og ikke skjønner hvordan går an å skrives såpass tamt. 

At Brad Pitt hopper inn i en småmorsom birolle for en liten stakket stund, hjelper litt, men altså bare en liten stund. Daniel Radcliffe i rollen som parodi-ond kidnapper tilbyr heller ikke noe særlig underholdningsverdi dessverre. 

The Lost City byr heller ikke på de helt store spektakulære scenene og blir følgende aldri noe Indiana Jones eller Uncharted. Bruken av grønnskjerm er følgende åpenbar i mang en scene, og det er overraskende lite liv ute i denne jungelen, for ikke et eneste dyr, nei selv ikke et insekt, er å se i løpet av disse lange og mange scenene. Utrolig. Det er også grenser for hvor morsomt det er å se Bullock stabbe rundt i hæler og rosa Bobbysocks-paljettskjole mens hun krangler med Tatum, som forøvrig er filmens "dumme og sexy blondine". Motsatt sexisme der altså. "Morsomt". For noen er kanskje dette toppen av enkel underholdning. For andre er det mer i retning å se maling tørke. Du vet selv hvem du er av disse to publikumstypene.