---

Ingress:

På midten av 1800-tallet velger Kristina og Karl Oskar å forlate Sverige for å utvandre til USA. Slik millioner av skandinaver gjorde, var håpet deres om et liv mindre preget av sult og nød det som dro dem til å ta den tunge beslutningen. Sammen med sine små barn gikk ferden over Atlanteren i en farlig reise, og hvor de som overlevde turen fikk stadig nye utfordringer da de satte sine ben i statene. 

Anmeldelse:

Erik Poppe har laget sin egen versjon av en stor svensk kulturskatt i forfatter Vilhelm Mobergs Utvandrer-serie, utgitt i årene mellom 1949-1959. Filmen Utvandrarna ble i 1971 laget av Jan Troell og med Max von Sydow og Liv Ullmann i hovedrollene. En film hvis flere har påpekt over hodet ikke trengte noe ny remake. Vår egen Poppe mente trolig noe annet, og har uansett basert sin film på sin egen nytolkning, hvor han ville sette historiene til Moberg mer inn i vår egen tid.

Handlingen om Kristina og Karl Oskar er dog likevel fremdeles lagt til 1850-årene. Familien tar altså det dristige valget om å reise helt til statene for å få et bedre liv. Kristina er den godhjerta og mer naive av dem, mens Karl Oskar er arbeidsjernet som er realist og akter å ta vare på familien sin. Sammen er de stort sett krutt, men møter som par på mange utfordringer i årene som følger.

I rollen som Karl Oskar står Gustaf Skarsgård, mens litt mer ukjente Lisa Carlehed innehar rollen som Kristina. Det har vært et svært godt valg, for både Skarsgård og Carlehed er meget troverdig og stødig i sine prestasjoner. Det er likevel på Kristina som kvinne, hvor Poppes hovedfokus ligger mest. Hennes stadige kamper i hverdagen, inkludert barneoppdragelse, huslige gjøremål og datidens forventninger til sitt kjønn, står selvsagt dermed mye i fokus her. 

Likevel har Poppe en finfin balanse i måten han også vever inn Karl Oskar, barna og andre bikarakterer på. Helheten oppleves slik såpass fyldig og velbalansert, at man blir imponert over det som tross alt er et tidsbilde, hvor alle og enhver bør få være med i skildringen. Måten Kristina utvikler et nært vennskap med den utskjelte “horen” Ulrika på, tilfører også mye av denne fylden og menneskeligheten som gjør at man knyttes sterkt til karakterene.

Foruten norske Poppe er det også norske Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen som har skrevet manus, basert på Mobergs bøker. Tospannet er kjent for suksesseriene Frikjent og Lykkeland, samt Utøya 22. juli. Selvsagt skal disse to også ha mye av æren for at hele Utvandrerne oppleves såpass velfungerende, troverdig, balansert og sterk. Noe voldsomt sterk er filmen dog ikke, og muligens kunne man alltids dratt på enda litt mer for å skildre det som tross alt er en særs kontrastfylt tid, kultur, menneskelig og daglig kamp for tilværelsen.

På den annen side… Utvandrerne gjør inntrykk! Det kan være lett å tenke at dette blir to og en halv time med elende over hele fjøla, noe det forsåvidt i god grad også blir, men poenget er at alle lyspunktene innimellom balanserer dette opp.

Alle de utallige gjenkjennbare situasjonene som Kristina og Karl Oskar gjennomgår. Alle så relaterbare for oss den dag i dag, at historien funker som bare dét! Koblingen til oss menneskers eviggående kamp og flyktningeproblematikk, gjør selvsagt at Poppes intensjoner om å la Mobergs historie få gjenklang også i vår tid, føles særdeles vellykket. 

Til slutt står historien om Kristina, från Duvemåla, igjen som selve symbolet på alt hva vi mennesker ofrer, akter og makter, i vår søken etter mening med livet. Utvandrerne, i Poppes regi, oppleves derfor som både vellykket og såpass monumentalt tidløs i sin tematikk, skildring og helhet, at det er flust å hente her, både som publikummer og som levende menneske. Ikke minst er det lett å like måten religion settes til veggs på i historien, og måten Poppe og manusforfatterne viser hvor mye drit religion og tro har påført oss mennesker. Dette er en type film man også forøvrig har særs godt av å se, spesielt i vår egen bortskjemte tilværelse, hvor det mest banale og enkle i våre liv, tas for gitt.