( + )

Året er 1840. Vi følger det gifte paret Kristina og Karl-Oskar Nilsson. De velger å forlate Sverige for å søke lykken i det lovede landet Amerika. Det blir en røff sjøveisoverfart til det nye landet og starten på nybyggereventyret blir alt annet enn rosenrødt og enkelt. De skal til Minnesota for å slå seg ned. Livet er hardt og det er mange prøvelser som ligger foran dem for å begynne på nytt og skape sin egen lykke, bygge en gård og et liv sammen i et fremmed land…

Dette er en nyinnspilling av Vilhelm Mobergs «Utvandrerne»-bøker som er skrevet på slutten av 1940-tallet. Vi kommer ikke helt uten sammenligningen av Jan Troells store filmklassikere Utvandrarna og Nybyggerne fra begynnelsen på 1970-tallet med store navn som Max von Sydow og Liv Ullmann i rollene. Jeg elsket de filmene og var derfor spent på hva den nye filmen ville romme. Den forteller samme historien som Troells filmer, bare på en film på 2 og en halv time. Det er også en stor forskjell på fokuset i de eldre og den nye filmen og det er fortellervinkelen. I Erik Poppes nye film er alt skildret fra Kristinas synsvinkel, i stedet for fra Karl-Oskar som er mer i bakgrunnen i denne nye filmen.

Skuespillet er gjennomført i filmen. Lisa Carlehed spiller hovedrollen som Kristina på en svært overbevisende og sterk måte. Hun bryr seg om familien og de rundt seg og det skinner igjennom i Lisas rolleprestasjon. Vi ser også hvor vanskelig det er for Kristina å forlate sitt fødeland og begynne på nytt på et fremmed sted. Gustaf Skarsgård spiller Karl-Oskar på en måte som formidler at han er med å bygge opp noe og får ting til å skje. Med på ferden blir også den tidligere gledespiken Ulrika, spilt av Tove Lo. Vi får se hvordan Kristina får forhold til Ulrika, som hun først ikke liker og får et nytt syn på under overfarten til Minnesota. Kerstin Linden spiller datteren til Kristina på en sårbar måte. Det blir en god del dramatikk når hun kommer bort når de skal på toget til Minnesota, og flere slike scener med Linden er med på å berike filmen.

Filmen er regissert av norske Erik Poppe, som jeg er stor fan av gjennom filmer som Schpaaa, Hawaii, Oslo, De usynlige og Kongens nei. Det meste Poppe har en finger i blir veldig personlig og du får en følelse av å bli filmatisk berørt av historien som fortelles. Manuset er skrevet av Siv Rajendram Eliassen og Anna Bache-Wiig og de har gitt et feminint preg på historien som gir dette mer følelser og andre betraktninger enn 1970-tallsfilmene. Fotoet av John Christian Rosenlund og Martin Otterbeck er svært vakkert skildret. Vi kommer nært på rollefigurene i bildet og vi får med oss den vakre naturen og landskapet de reiser og slår seg ned i. Det brukes både håndholdt kamera og sakte kameraføring. Det er også et grålig filter over bildet i starten som gir en slags fattigslig skjær over historien. Lyset er mer tilstede i Amerika der gløden er helt annerledes i bildet. Liker hvordan det brukes naturlig lys i filmen.

Dette er en svært god dramafilm som byr på mye dramatikk og skildrer en rekke scener der du føler på både ubehag og følelsesmessig involvering med de vi følger. I tillegg til savnet barn ved toget, så treffer de på skremmende møter med urfolk som invaderer hjemmet deres, vi får oppleve en fødsel uten hjelp til stede og beskrivelsen av det harde livet. Kristina er ikke bare fornøyd med tilværelsen når han er ute og bygger og står i med sin frihet. Hun stiller seg spørsmålet: Kan man fanges i en annens frihet? Så kommer det svenske kjentfolk i traktene. De tvinger på dem den lutheranske troen, ser litt ned på Ulrika og er god på å dømme folk. Det gjør at Kristina slites i forholdet mellom Ulrika og de andre svenske lutheranerne. Alle disse prøvelsene og dramaet skaper dynamikk og underholdning i filmen.

Konklusjon
Filmen er både veldig spennende og knytter oss til rollefigurene til en fascinerende måte. Vi dykker ned i samfunnet i Minnesota på midten av 1850-tallet. Dette er meget informativt, skildrer konflikter i nybyggermiljøet og viser oss livets harde realiteter. Det er en veldig fin og rørende slutt på det hele der filmen blir dedikert til alle de modige mødre. Poppe treffer meg rett inn i hjerteroten med Utvandrerne. Dette er en flott og engasjerende film, fra start til slutt. Det er få slike hverdagsdramaer som treffer meg like mye som dette. Med andre ord er dette en meget vellykket nyinnspilling som klarer å presse inn veldig mye historie på kort tid. Et skikkelig must for nye seere og de som satte pris på de originale filmene eller bøkene. Det er også noen tributescener til den gamle film som marihøna på armen mot slutten.

[ Jeg så filmen med abonnement på SkyShowtime ]