David og Georgia er et skilt ektepar som likevel enda snakker, krangler og hakker på hverandre. Når datteren en dag plutselig avslører at hun skal gifte seg, slår de seg sammen for å hindre henne i å gjøre samme feil som de selv gjorde, 25 år tilbake i tid. Bryllupet skal stå under idylliske rammer på Bali, og foreldrene forsøker å sabotere det hele så godt de kan, noe som virker som en god idé, i hvert fall til å begynne med… 

Regissør Ol Parker er mannen bak blant annet The Best Exotic Marigold Hotel-manusene, samt regissøren av oppfølger-hiten Mamma Mia! Here We Go Again. En lettbeint, glossy og fullstendig hjernedød gladsak som nærmest kun kunne lovprises grunnet camp-faktoren i musikken, stjernene og fargene. Nå er ikke Ticket to Paradise fullt så overfladisk, men det er dæven meg ikke langt unna.

Gjensynet med George Clooney og Julia Roberts er ene og alene selvsagt nok til å dra hauger av godt voksne til kinoene. Forsåvidt helt greit. De ser fremdeles provoserende vakre og perfekte ut, noe forsåvidt også alle andre i dette paradiset gjør. En klar eskapistisk drømme-faktor der altså, over denne filmen. 

Handlingen er derimot så som så. Når datteren deres Lily (Kaitlyn Denver) faller hodestups for sønnen av en sjøgressbonde på Bali, blir det overraskende fort stelt i stand til bryllup hos den enorme familien. De idylliske omgivelsene er magiske, selvsagt, og like glossy som det meste annet i dette universet. Underveis ankommer altså også brudens foreldre i David og Georgia, til kjedsommelig og trøttende krangling som ikke finnes morsom, bare slitsom, så slitsom. 

Det oser med andre ord kraftig 80-talls komedie av Ticket to Paradise. Du vet… slike komedier hvor mannen og kvinnen alltid skulle være i hælene på hverandre, pirke og krangle for hver eneste lille ting. Hvem har de mest snappy og bitchete replikkene? Hvem er best - far eller mor? Vil datteren i det hele tatt ha dem der? 

Allerede ved å kjøre denne utdaterte og sjeldent morsomme stilen, feiler altså Ticket to Paradise veldig. Man drar riktignok litt på smilebåndet innimellom, da mest fordi man faktisk kan kjenne seg litt igjen. Det er da noe. Dessverre er dette også en film man vet hvor vil, skal, og ender til slutt.

Ticket to Paradise er derfor akkurat en slik feelgood-film man både tror den er, og mange sikkert også vil at den skal være. Den er trygg, ufarlig, glossy og pen, for de som måtte tiltrekkes av slikt. Utrolig vakre locations innbyr dessuten til halvannen time eskapisme inn i Hollywoods avgru… eh, drømmeverden, og byr også på en finfin varme og sjarme, slik også Marigold-filmene var så gode på. Den har også noe for både ung og eldre, for akkurat som med Mamma Mia!-filmene favner den over flere generasjoner. Det er vanskelig å bli direkte sint på dette greiene her, men man blir heller ikke i ekstase.