---

Ingress:

De to smått legendariske skuespillerne Julia Roberts og George Clooney braker sammen i en film som ser og virker flott, men som dessverre ikke har noe å tilby utenom gode navn på rollelisten. Dette er en smørje som jeg ikke helt forstår poenget bak. Burde ikke godeste Roberts og Clooney brukt tiden sin på noe litt bedre enn dette?

Anmeldelse:

David (George Clooney) og Georgia (Julia Roberts) har en trøblete fortid med et ekteskap som gikk dunken for mange år siden. Det de har til felles er datteren Lily (Kaitlyn Dever) som er på vei til Bali etter endt skoleutdannelse, og både David og Georgia ønsker henne lykke til på ferden til en velunt tid i paradis. Men når hun kort tid senere inviterer foreldrene til Bali for å delta i sitt nærstående bryllup må David og Georgia forene seg for å stoppe datteren fra å gjøre den samme feilen de selv gjorde: Å gifte seg.

Romantiske komedier kan så absolutt fungere, men det første som trengs for å få det til å fungere er å finne en tone som gjør at man både kan få følelsene i sving samtidig som at komikken treffer. «Ticket to Paradise» sliter med å få det til begge to frontene, men leverer heller en historie om to eldre mennesker som sliter med å tenke på annet enn seg selv og såkalt «egen vinning». Akkurat den delen av filmen får både Julia Roberts («Erin Brokovich» og «Homecoming») og George Clooney («Gravity» og «From Dusk till Dawn») til på godt vis, men jeg synes begge deres rollefigurer drar inn altfor mye klisjeer i deres respektive reiser frem mot filmens slutt, samtidig som at man ser hvor historien går etter få minutter. Jeg blir i hvert fall mer irritert enn sjarmert av det som foregår mellom Clooney og Roberts, og også hvordan de opptrer sammen. Rollen til Kaitlyn Dever (kjent fra «Booksmart» og «Unbelievable») er for øvrig ikke den mest spennende den heller, men Dever har noe ved seg som gjør at hun fremstår som dyktig – til og med i en film som dette.

Litt artig er det at filmen skaper en viss bro mellom kulturene vi har sett i mange bryllupssituasjoner i amerikanske filmer, og den gir et fint innblikk i en kultur som ikke er allemannseie. Likevel er filmens beste egenskap lokasjonene som blir brukt. Selv om handlingen er satt til Bali, så har de visstnok filmet inn i Australia uten at jeg hadde tenkt meg om to ganger om de sa at dette var spilt inn på Bali. Lokasjonene ser i hvert fall helt nydelige ut og skaper en drømmende, fabelaktig ramme til en ellers kjedelige film. Kanskje har regissør Ol Parker brukt noen av de samme grepene som med hans forrige film (som var «Mamma Mia! Here We Go Again») som også både så og føltes ganske fantastisk ut. Dessverre så har de også den fellesnevneren at de begge er svake og forglemmelige filmer.

Personlig så ser jeg aldri filmtrailere lenger da de avslører alt. Traileren for denne filmen ble vist på en kinovisning i fjor og jeg kan fint avsløre at traileren ga bort absolutt alt, noe som vel betyr at du heller kan se traileren et eller annet sted i stedet for å bruke godt over halvannen time i ingenmannsland. Jeg prøvde virkelig å innfinne meg i situasjonen og det filmen prøver å være, men det er vanskelig når man hele tiden ligger to steg foran både handlingens og rollefigurenes vei mot målet. Det slenges også inn moralske pekere i flere retninger, en læring om at man alltid kan forandre seg uansett hvor gammel man er og at man ønsker det beste for sine barn uansett om man har uenigheter som foreldre. Alt dette er stappet inn i en pen innpakning som får meg til å drømme om ferie på et eksotisk sted, men det er litt hult inni innpakningen. Det emosjonelle gjennombruddet sliter også med å gjøre et frembrudd og dermed får man ikke den klangen av romantikk som man burde forvente av en såpass tydelig sjangerfilm. Jeg lander på en klokkeren toer på terningen. Det er ikke det verste jeg har sett, men det er fryktelig kjedelig.