|
Anmeldelse av Dead Man - Film (1995)
|
Film: Dead Man (1995)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Western
Land: USA, Japan, Tyskland
Regi: Jim Jarmusch
Spilletid: 121 min
Datoer:
| 1996-03-29 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.4 av 6 |
||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (22 kritikker) |
|||
|
Anmeldelsen:
Rare greier
Publisert: [ 1. Februar 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
|||
|
Terningkast:
Ingress: En film som er så mye forskjellig på én gang at den røde tråden koker litt bort i kålen. |
|||
|
Anmeldelse: William Blake har blitt lovt jobb på en helt annen kant av landet, men når han endelig kommer seg dit og finner den særdeles aggressive arbeidsgiveren sin, er det bare for å oppdage at jobben allerede har blitt gitt til en annen. Etter en fuktig kveld på byen, ender han opp med å drepe en fysakk og stjele en hest. Trist nok viser det seg at den drepte er ingen andre enn sønnen til nevnte aggressive arbeidsgiver, og at det er hans hest. Følgelig sender han ut tre leiemordere for å kverke William. Først av alt vil jeg bare si at jeg virkelig ikke mislikte denne filmen. Enkelte biter av den er altfor geniale til det. For eksempel er den innimellom bare så helt hysterisk morsom. Iggy Pop dukker blant annet opp som en slags transehillbilly sammen med to andre gjøker i ei scene som er så random og latterfremkallende at det nesten hviler litt vage Monty Python-vibber over det hele. Dessuten er det flere scener med indianeren Nobody, som William møter på sin vei, som er fullkomment fantastiske. Likevel har jeg følelsen av at filmen prøver å være litt for mye på ei og samme tid. Det blir litt rotete, liksom. Når filmen i ett øyeblikk har gjort narr av de overstereotypiske, svevende visdomsorda fra rølpete Nobody, kjennes det bare veldig, veldig feil at den sekundet etter plutselig er dønn seriøs. Visst kan comic relieves funke for å lette opp stemninga i ellers tunge filmer, men her er de bortimot like hyppige som de alvorlige, og like forbanna morsomme som deres motstykker er pompøse og sjølhøytidelige. Jeg greier liksom aldri helt å slutte å tenke at de er nødt til å være en parodi, samtidig som det liksom er gjort så troverdig at jeg likevel ikke helt greier å tenke dét heller. Komedie? Drama? Action? Kunstfilm? Hva er det du prøver å si, kjære herr Jarmusch? Når Dead Man er bra, er den brilliant, men scenene varierer så mye i innhold og stemning at jeg har oppriktige problemer med å komme til bunns i hva som liksom er sjølve greia her. Kall det et budskap. Jeg er forvirra. Likevel har Dead Man blitt en film som er verdt å få med seg. |
|||
