---

Ingress:

John Wicks kamp for å få slutt på De Høye Herrer når nye høyder når truslene kommer inn både fra høyre og venstre, høyt og lavt. Skal han få friheten sin tilbake, må det bekjempes fiender i hopetall, samtidig som det er klin umulig å stole på noen, verken fiender, eller antatte allierte…

Anmeldelse:

Regissør Chad Stahelski står bak samtlige av de fire John Wick-filmene, og har ikke bare skapt en legendarisk filmkarakter med Wick, men filmene ga også Keanu Reeves en ny vår som skuespiller. I snart 10 år har vi fulgt den hardtslående og nærmest udødelige leiemorderen John Wick, hvis hovedgeskjeft i livet stort sett handler om å hevne seg på folk som vil eller har gjort ham vondt.

Denne gang får Wick virkelig litt å bryne seg på, selv om samtlige filmer tross alt har gitt vår venn så mye bank at man snart ikke kan skjønne at det er mer bein, hud og hår igjen på stakkaren. Men John Wick-filmene handler stort sett kun om dette - å skambanke stygge menn, overleve heftige angrep, både av sorten våpen og kampsport, til stadig mer heftige iscenesatte tablåer av regissør Stahelski og co.

Og er det noe denne filmserien virkelig gjør glimrende, ja så er det jo dette - hinsides urealistiske slåsskamper, sinnsyke stunts, og shootouts som ikke likner grisen!

Filmene har gitt oss uforglemmelige enkeltscener som man virkelig husker, samt enda fler man absolutt ikke husker. I film nummer fire er det likeså, men kanskje i overkant mange uinspirerte kampscener, til kjedsommelig utdragende koreografi, setting og utfall. 

For det er jo ikke akkurat slik at vi bryr oss så mye om folkene som dør her. De eneste vi bryr oss litt om er jo Wick selv, hans allierte i Bowery King (Laurence Fishburne), Winston (Ian McShane) og Charon, hans kontakt mellom under- og oververdenen, spilt av Lance Reddick, som dessverre uventet døde i forrige uke.

I tillegg kommer det inn ulike bikarakterer som engasjerer sånn passe, inkludert en iskald Bill Skarsgård som den sadistiske Markisen, lederen for De Høye Herrer. Men de fleste karakterer her er rimelig stive, kalde og typete, noe som sammen med actionscenene tilfører dette tegneseriepreget som filmene alltid har lagt seg tett opp i mot. Litt varme, hjerte og smerte innimellom, ville nok ikke skadet, dog.

Av høydepunkter denne gang får vi blant annet servert en fabelaktig scene av en biljakt som går rundt og rundt i rundkjøringen rundt Triumfbuen i Paris. I en annen scene ser vi John bekjempe en kar under et raveparty innendørs i Berlin, godt akkompagnert til pumpende musikk.

I atter en annen scene må John jobbe, slåss og kjempe seg opp en vanvittig lang trapp, med utallige menn i sort å bekjempe på veien oppover. Her lyser også en herlig form for humor og selvironi igjennom, noe filmen forøvrig godt kunne hatt mer av, spør du undertegnede. 

Slik John Wick 4 er, er den nemlig litt for selvhøytidelig i måten den gjentar actionscenene sine på, stort sett til gjentagende heftig kampsport eller skytninger. Det er liksom grenser for hvor heftig og interessant det er å se topptrente soldater bomme på hverandre hele tiden, inkludert Wick selv - alt for å lage lange og utdragende actionscener. 

Men altså… John Wick-universet er fremdeles stort sett top notch av audiovisuell, deilig kvalitetsaction som tidvis tenderer til kampkunst i hva filmatisk vold angår. Siden filmen er såpass heavy som 2 timer og 40 minutt, går det imidlertid litt for lenge mellom høydepunktene her, og regissør Stahelski kunne med fordel kortet filmen ned 40 minutter, for ja, den er aaaalt for lang!

Og så blir det jo opp til hver enkelt å vurdere om man har noe nytte og verdi av å tilbringe nesten tre timer sammen med en kar som lever og ånder for verdien av vold og hevn. Liker man dette dog, er også film nummer fire å anbefale. Og selv om eneren og toeren var best, er fremdeles dette i god grad en oppvisning i hvordan å gjøre actionfilm veldig bra, for fjerde gang på rad, for John Wick-universet er noe så sjeldent som konsekvent bra genrefilm.