---

Ingress:

Vitenskapsmannen J. Robert Oppenheimer blir under den andre verdenskrig plutselig verdens mest kjente navn, og skriver seg fort inn i historiebøkene som kanskje tidenes viktigste menneske. Hans arbeid med å fremstille atombomben, under sin stilling som direktør av det hemmelige Manhattan-prosjektet, gjorde til slutt at amerikanerne vant atomkappløpet mot nazistene. Men det som først ble til en foreløpig seier, ble for all ettertid et eneste stort mareritt både for Oppenheimer, og menneskeheten. 

Anmeldelse:

Når historien om kanskje menneskehetens viktigste oppfinnelse, hendelse og avgjørende periode skal filmatiseres, er det selvsagt også en av tidenes største regissører som sitter bak spakene og kamera. Christopher Nolans storslåtte atomdrama har Cillian Murphy i tittelrollen, og blant en haug med kjente skuespillere forøvrig, er også norske Trond Fausa med i en avgjørende birolle som den ukrainske forskeren George Kistiakowsky. 

I klassisk Nolan-stil veltes historien ut i voldsomt intrikate, detaljerte og fyldige toner. Her er det meste intenst! Karakterene er mange, navn på navn hagler i mot oss, faktaopplysningene og historiske detaljer likeså, og lydbildet er også intenst i sin tilstedeværelse. Her drives dialogene fremover med underliggende musikk i nesten alle scenene, både de rolige og de mer heftige (etterhvert så kjente) klassiske brautende Nolan-scenene. Ørene våre får med andre ord ikke fred før etter tre timer, noe som kan falle mang en seer tungt for brystet. 

Hvorvidt Nolan er bekymret for at folk skal sovne underveis, i det som i all sannhet er en prøvelse av en eneste lang dialogscene på 180 minutter, vites ikke. Men, fra spøk til alvor - Oppenheimer kan sees på mange måter, inkludert som non-stop utrettelig dialog til gneldrende musikk og lydbilde, i tre lange timer.

Undertegnede forstår dermed godt om mange går “feil” på denne filmen på landets kinoer, for noe blockbuster i tradisjonell underholdningsforstand, er nemlig Oppenheimer ikke. Den føles mer som tre lange undervisningstimer, et filmatisk historiedokument, med dramaturgiske grep som kan tolkes i alle retninger, og meninger, alt ettersom.

Oppenheimer er også forbausende lite visuell i sin skildring av bombene og de mest kjente hendelsene knyttet til denne historien. Verken bombingen av Hiroshima eller Nagasaki vises med et eneste bilde. De blir bare plutselig nevnt, som jula kommer på kjerringa. Først blir man litt forundret over dette, før man så forstår at det å ikke vise all grusomheten, også har sine sterke og meget gode effekter, i motiver og kunstneriske grep.

For det er igjennom Oppenheimer at vi føler smerten, de enorme emosjonelle omveltningene som finner sted inne i ham, både før, under og etter bombene. Igjennom særegne grep, antyder Nolan hans indre kamper, de polariserte og ambivalente tankene og følelsene han fikk av å bli mannen bak bomben, eller som han ble kalt i ettertid - “Døden - ødeleggeren av verdener”.

Like schizofren og ambivalent som denne anmeldelsen kanskje kan føles, vil nok også manges inntrykk av filmen oppleves. Nolan har aldri vært en enkel regissør, ei heller i hva han krever av sitt publikum. Men underveis blir man tvunget til å spørre seg selv om - hvem lager Nolan film for? Er det for et generelt publikum? Og/eller er det for fagfolk, kritikere, intellektuelle, og faktaryttere? Nolan er med andre ord og i så måte for mange en av vår tids minst publikumsvennlige regissører. Det er nemlig vanskelig å fri seg fra følelsen av at majoriteten av publikummere kommer til å skru av lenge før halvveis uti filmen, når de om noen måneder skal strømme denne på Netflix, eller andre strømmeaktører.

Så tung er nemlig denne filmen. I en tid hvor menneskeheten ikke klarer å konsentrere seg i mer enn tre minutter av gangen, funker dette nærmest ikke et eneste annet sted, enn på kino. Har Nolan mon tro tenkt over dette, da han laget filmen? I et slikt ironisk lys og tidsperspektiv, er det påfallende hvor krevende en slik film er laget, om man nå altså vil nå ut til flest mulig folk. 

Oppenheimer anbefales derfor soleklart å sees på kino, både for å komme seg igjennom den, samt for å makte å henge med. Hvis ikke faller man av etter bare ti minutter. Garantert. Forøvrig er dette soleklart imponerende filmarbeid, på så uendelig mange måter, både i skuespill (Murphy er eksempelvis fabelaktig!), i forarbeid, manusskriving og historieoppbygningen, ja til og med i det bråkete og brautende musikk- og lydbildet. “Problemet” er at filmen føles som en elite-film, mens historien, budskapet og alt det der, burde blitt sett av absolutt alle på denne planeten. Der ligger paradokset med Nolan som regissør, samt også denne filmen. Den blir en publikumsdeler, så til de grader. 

Til tross for dette er det liten tvil om at filmens aktualitet ikke kunne passet bedre. Den kalde krigen er igjen blusset opp igjen etter Putins invasjon av Ukraina, og bare fremtiden vil vise hvordan den krigen, og alle oss andre, blir berørt av den. Det er bare til å krysse fingrene for at det går like “godt” som det gjorde tilbake sommeren 1945, da man på det verste fryktet at enten nazistene ville finne opp atombombene først, og slik forandre all evig historikk, eller at bombene skulle sette “hele himmelen i fyr”. Sånn sett må man gi Nolan rett i at historien om Oppenheimer er den viktigste for oss mennesker, noen gang. Filmen gir oss få pustepauser, spesielt ikke øyne og ører, noe som altså vil dele folket. Samtidig er historien om Oppenheimer og hans team så skremmende, at det trolig også kan forstyrre nattesøvnen for mang en tilskuer. Og det burde den også gjøre, for oss alle.