---

Terningkast:


Ingress:

Dette handler om Robert Oppenheimer, som er mannen bak atombomben. Vi følger livet til Oppenheimer fra hans ungdom, gjennom krigen og frem til langt inn i den kalde krigen. Det å finne opp atombomben fikk voldsomme konsekvenser for verden, og selv om det stoppet en krig, så skapte det grobunn for en kald krig med et våpenkappløp uten sidestykke der alle måtte skaffe seg atomvåpen for å henge med for å kunne avskrekke tilbake…

Anmeldelse:

Jeg hadde sett traileren og sett noen av terningkastene til anmelderne før jeg satte meg ned i kinosalen på Lagunen Kino. Hadde også godt selskap i en annen filmfan og vi var gira for å se filmen. Når mørket senket seg i kinosalen, lente vi oss tilbake og begynte på den filmen jeg hadde gledet meg mest til på denne siden av året. Filmen heter Oppenheimer og den er det nok mange som er giret for å se. I kinosalen var det mange likesinnede og filmen har en god del underholdningsmomenter i seg. Jeg hørte flere som lo da noen av de sarkastiske vitsene og spydige replikkene ble utført i filmen.

Regi er kritikerynglingen og fanynglingen Christopher Nolan. Han kan skape magi med nærmest alt han forsøker seg på. Personlig har jeg fulgt hans karriere tett og sett alle hans filmer i alt fra debutfilmen, Batman-filmene, Memento til Interstellar og Inception. Det er noe eget over Nolan som er vår tids ‘Feinschmecker’ underholdningsregissør. Denne gangen har han laget et drama fra virkeligheten. Det er ikke et hvilken som helst drama heller. En film på tre timer om atombombens far. Det kunne blitt en murstein av en film, men dette er også filmkunst og selv om filmen har veldig mye dialog, så føltes den ‘on point’ hele veien og vi får et fascinerende portrett av Robert Oppenheimer.

Tematikken i filmen er mesterlig satt sammen. Det blir satt fokus på både fordeler og ulemper med å lage atombomben. På mange måter kan man sammenligne atomvåpenkappløpet med det kappløpet man for tiden er med på innenfor kunstig intelligens. Som med A.I. så er det fokus på at om man ikke bruker mye ressurser på å utvikle våpenet, så vil fienden få overtaket. Gjennom filmen går vi gjennom de forskjellige fasene i livet til Oppenheimer. Han går fra å være en visjonær og supersmart ung mann, men som ikke var så god med sine laboratorieforsøk. Han viste seg å ha andre styrker i å forstå hvordan ting henger sammen likevel og hadde en enorm drivkraft for å skape atombomben, samt at han hele veien tok pulsen på miljøet så han visste om de lå foran eller bak fienden.

Filmen skildrer fysikermiljøet fra innsiden der alle de store kjenner til og ydmykt respekterer hverandre. Det er store navn som Albert Einstein og Niels Bohr som er de definitive storkarene i tillegg til Oppenheimer. Det er fascinerende å se hvordan livet til Oppenheimer blir beskrevet. Han har en familie som har vært med i kommunistpartier i USA og det får selvsagt et etterspill, men i det store og det hele handler mesteparten av filmen om å lage og utforme bomben. Det er et interessant kapittel i seg selv og det blir beskrevet av Nolan på mesterlig vis. Det er få ganger at et drama på denne lengden klarer å inspirere meg så mye å se.

Christopher Nolan har klart å skape sin egen film som gav meg noe i samme gaten som A Beautiful Mind, uten sammenligning, for øvrig, men mest lignende en slik type film. Jeg liker hvordan Christopher Nolan ha skrudd sammen filmen. Det hoppes noe i tid i filmen på en fiffig måte, selv om mesteparten av filmen er noenlunde kronologisk. Fotoarbeidet er utført med kraftfulle nærbilder i hopetall og med Oppenheimer i bildet. Det er også en del gåsehudfremkallende scener rundt sprengningen av atombomber og kunstneriske måter å formidle gjennom bildet at Oppenheimer sliter med hva han har stelt i stand. Særlig kommer dette til syne i det kan skal sprenge bombene i Japan. Disse scenene skjer i filmen på under et minutt, men er svært virkningsfull. Liker også bruken av lydeffekter i filmen som er med på å skape illusjonene. Blant annet blir det brukt mye trampeklapp av publikum som minner om et damplokomotiv som strømmer ut av høyttalerne. Det samme kan sies om filmmusikken av Ludwig Göransson, som skaper en stemningsskapende og ytterst virkningsfull og intens atmosfære rundt filmmaterialet.

Skuespillet i filmen er intet mindre enn strålende utført av Cillian Murphy. Han er for meg en skuespiller som før denne filmen var for meg mest forbundet med Scarecrow fra Batman Begins, men de fleste som har sett Peaky Blinders vet at Oppenheimer er hans andre store rolleprestasjon. Murphy blir for meg transformert til Oppenheimer i hovedrollen. Vi observerer jo rollefiguren gjennom mange tiår og med det endrer han seg gjennom det han opplever og erfarer. Murphy får frem detaljene og vi ser at det å være atombombens far også har hatt sin pris når medaljens bakside viser seg fra asken.

Det er også andre store navn på blokka. Vi snakker store navn som Robert Downey Jr. (Ironman), Matt Damon (Jason Bourne), Rami Malek (Mr. Robot), Kenneth Branagh (Hercule Poirot), Emily Blunt (Evelyn i A Quiet Place) og sist men ikke minst vår egen Trond Fausa som spiller en liten, men viktig rolle i filmen. Hans rollefigurs oppgave er med å skape atombomben. Fausa viser at han kan lage magi på lerretet og klarer å spille en rolle du legger merke til. Med andre ord håper jeg han kan få større oppgaver i Hollywoodfilm i tiden som kommer.

Konklusjon
Alt i alt er jeg meget fornøyd med hvordan Christopher Nolan har landet filmen. Det er blitt en film som leverer trygt og solid. Selv om filmen tidvis er mesterlig laget, så mangler det noe for å strekke seg opp mot de mest geniale filmene til Nolan. Likevel er dette en film som virkelig treffer publikum. Det er ikke mange som klarer å få en murstein av en dramahistorie på tre timer til å skinne og underholde like mye som dette.

Det er jo snakk om en dialogtung film og en film som kunne skremt fletta av en hver ungdom som digger Hollywoodfilm. Nolan klarer å få dette til å gi deg det siste lille ekstra som gjør at man setter pris på popcornet og brusen i den mørke kinosalen. Med andre ord ble jeg godt underholdt og tenkte aldri at filmen var for lang. Ikke uventet ble dette en større og kulere film enn Indiana Jones 5. Da gjenstår det bare å se om Nolan melder seg for alvor på i Oscarkappløpet med denne filmen.

Når filmen skal vurderes så får ikke den helt full pott, men en sterk femmer på terningen. Den gav meg en kul historietime. Jeg hadde ikke lest meg opp på forhånd, men det var spennende å se hvordan atomkappløpet foregikk og å linke det til verdensbildet med masse store navn og betydningsfulle personer. Filmen har også en smart dialog og replikkveksling som jeg satte pris på. Liker også at filmen får meg til å inspireres av fysikken og verket bak noen av verdens skarpeste hjerner. Jeg føler jeg ble tatt med på en reise tilbake i tid til og glemte tid og rom i tre timer til jeg vinket farvel til kinolerretet.