Barbie bor i Barbie-land, hvor alt er perfekt og alle er glade. Men så oppstår det en eksistensiell krise, hvor Barbie begynner å bekymre seg, av uante årsaker. Hun drar derfor til den virkelige menneskeverdenen, for å finne svar. Dit blir også Ken med, hvor han oppdager at her er det mannen som har makten, som blir sett på, og som får anerkjennelse, helt motsatt av hvordan det er i det kvinnestyrte Barbie-land. Sammen får både Barbie og Ken noe å tygge på ettersom de vender tilbake til sin glorete verden, hvor ting fra nå av ikke blir helt det samme lenger…

Rekk opp hånden de som trodde man noen gang skulle få se noe så spesielt som en intellektuell Barbie-film?! Og at en film om vår tids største og mest utskjelte masseproduserte popkulturelle produkt skulle gjøre henne kul (igjen), lizzm?! 

At det er skuespiller og regissør Greta Gerwig som tok på seg denne oppgaven, når filmen nå endelig er blitt en realitet, er dog kanskje ikke så rart. Og ikke minst - bra! Gerwig, som har markert seg som en fabelaktig regissør igjennom nydelige Lady Bird (2017) og Little Women (2019), har også skrevet manuset sammen med regissør og partner Noah Baumbach.

Og hvilket manus! Å ta fatt i vår tids kanskje største masseproduserte- og konsumerte popkulturelle ikon, krever ikke bare både mannlige og kvinnelige “baller” - det skriker også etter noe mer enn billig latterliggjøring og utdriting. For Barbie-land er nemlig ikke bare et rosa supernaivt eskapisme-land. Da må du tro om igjen! 

Barbie har heldigvis derfor ikke blitt en halvveis-film, som når pengegriske produsenter vil tjene penger på å lage film om popkulturelle leker, franchiser eller kjendiser man ikke har rettigheten til å få bruke det mest kjente rundt. Filmer som man vet folk betaler for å se, uansett, samme hvor mye filmen til slutt ender opp med å suge.

Nei, Barbie-filmen er ekte vare, som tar henne på alvor og belyser henne fra alle kanter, attpåtil velsignet av selveste O store leketøys-Gud - Mattel. 

Og er det ét leketøy her i verden som i seg selv er som en Gud, eller si Gudinne i dette tilfellet, ja så må det være den utskjelte plastdukken. Barbie ble skapt av Ruth Handler i 1959, et leketøy som i dag står sterkere enn noen gang, mye grunnet en grundig gjennomtenkt og markedsført breddeoppdatering av dukken i alle former, fasonger og “legninger”.

Barbie-filmen selv, er også smart filmproduksjon, i alle ledd. Her leker man med Barbie-historikken, blant annet igjennom å dra frem ikoniske Barbie-antrekk, klassiske og utgåtte versjoner av dukken, kritikken og utdritningen hun har fått opp igjennom historien, og ikke minst kjærligheten og viktigheten av henne, sett i lys av både paradoksene, kontroversene og tiden hun har levd igjennom i 64 år nå. 

Igjennom manus får vi servert gullgode replikker, referanser og satiriske stikk som man ikke må føle seg dum over om går over hodet på en. For her gjelder det å henge med, men hvor det deilige detaljnivået både innen manus og scenografien i hus, kjøretøy, klær, utstyr, hår, smykker og annet, slår imot oss som godteri i en gigantisk fargesprakende butikk. Dette speiler respekt, kjærlighet og en varme til Barbie som smyger seg ubevisst inn i oss, innimellom det mer åpenbare som hender underveis. 

Handlingen er på en og samme tid enkel, men også kompleks. Måten Barbie, og så etter hvert også Ken, går inn i en eksistensiell livskrise på, innbyr til både latter og humring, men også seriøse, universelle og tidsviktige problemstillinger, særlig rundt identitet, respekt, mangfold og likestilling.

Plutselig slår det eksempelvis Ken at han alltid har stått i skyggen av Barbie, at han er avhengig av hennes eventuelle interesse for å i det hele tatt bli sett, og ikke har han egne ben å stå på heller. I den virkelige menneskeverden er det nærmest motsatt, og slik krasjer vår, Barbie, og Kens verden sammen i en halvannen times fascinerende filmmagi. 

Og underveis slår det oss ganske så hardt… går det an å treffe sin samtid bedre enn hva Barbie-filmen gjør?! Spesielt her til lands går debatten om kjønnsroller, kvinner og menns posisjoner i samfunn og kultur som opphetet debatt for tiden. Måten historien i Barbie speiler vår egen verden, er ikke bare derfor latterlig påfallende i disse dager - den sier også veldig mye smart rundt kjønnsroller, maktfordeling, urettferdighet og endeløst mye beslektet tematikk. 

Filmen oppleves også litt som Toy Story-filmene (hvor Barbie også selv er med), filmer som aldri glemmer magien, kjærligheten og viktigheten av å drømme og leve seg inn i en (delvis) annen verden. Det er essensen av det å være barn, det å vokse opp, og det å ta med seg noe av dette inn i voksenlivet.  

Noen filmer treffer blink, ikke bare isolert sett som film i seg selv, men også i tidsånd, temperatur og som samtidssatire, i kritikk og refleksjon. Barbie-filmen er en sånn film, og sluttresultatet rettferdiggjør det faktum at man har tatt årtier å utvikle en god og respektfull nok historie til å filmatiseres.

Gerwig og co. omfavner Barbie-universet på en så ekte og fullverdig, men også viktig kritisk måte, at filmen forvalter langt mer enn hva man kan forvente fra en underholdningsmaskin som Hollywood. Og så, til sist, kan man ikke få fullrost Margot Robbie nok. Hun bare er Barbie (undertegnede er helt sikker på at hun er den ekte, og egentlige Barbie, end of discussion!), mens Ryan Gosling i rollen som Ken også gnistrer som den lekre, men noe forsmådde sidekicken hennes. 

Skal man pirke på noe, må det være at mange av poengene og punclinjene drukner litt i hverandre, både i mengde, smarthet og i kjapt tempo. Barn, som også vil strømme til for å se denne filmen, vil trolig også kjede seg i perioder mellom de intellektuelle satirestikkene, og trolig heller konsentrere seg om det visuelle her. Men dette er ikke udelt negativt selvsagt. For oss voksne innbyr nemlig slik filmen fort til gjensynslyst, hvor man ønsker å studere både manuset og detaljnivået, én gang til. Midtveis blir det også kanskje litt vel mye fokus på og sutring fra den godeste Ken, inkludert flere halvveis interessante sangnumre.

Det er likevel lett å grøsse på ryggen over å tenke på hvordan Barbie-filmen ville blitt, i langt mer kyniske produsenthender. Gerwig og Co. har imidlertid behandlet og tilført den så mye bra at den skriker moderne klassiker allerede. Så, for å si det med Aquas gigahit (som vi får servert en ny Nicki Minaj-versjon av under rulleteksten), så er ikke Barbie bare plastisk, hun er også nokså fantastisk. Akkurat dét er det jo mange av oss som har visst lenge, men med denne filmen vet nå snart mange millioner flere det også. Så, hvilken reklame er ikke dette for Mattel, noe de selvsagt også forsto veldig fort da de begynte samarbeidet med Gerwig og Warner Bros.. Og vipps, så vil nå verdens største leketøysikon bli enda større.