I USA får evangeliske kristne stadig mer innflytelse, og dermed også potensiell politisk makt, både innenriks og utenriks, på vegne av verdenspolitiet USA. Målet er å fremskynde den bibelske Armageddon-profetien. Alliansen mellom disse religiøse kreftene i samfunnet og amerikansk politikk, har de siste tiårene også krøpet stadig nærmere Det hvite hus, med president Trump som sin, til nå, sterkeste allierte. 

Hvem skulle tro at årets mest creepy og skumleste film ville bli en norskregissert skrekkprofeti av et dokumentarisk mareritt? Etter 8 år med arbeid, tar regissør Michael Rowley og Tonje Hessen Schei (Drone, 2014 og iHuman, 2019) oss med under overflaten og viser en side av det amerikanske samfunnet, ganske ulikt slik de fleste av oss tenker på det til daglig.

Det vil si… mye her er kanskje fremmed for oss nordmenn, men faktum er at de stadig flere og skremmende voksende tilhengerne av megakirkene i USA rommer millioner av medlemmer, og hvor det dramatiske siste presidentvalget, med stormingen av kongressen som høyde/lavpunkt, får stå som et bilde på hvor galt det nesten gikk.

Kristne fundamentalister, med sin kompromissløse tro, ledes av karismatiske predikanter med svulmende konservativ kristen retorikk, til øredøvende jubel fra sine tilhengere. Deres mål: å fremprovosere og omfavne en ønsket krig, som endelig skal få Jesus tilbake på jorden, nærmere bestemt til Israel, slik profetien sier at han skal gjøre.

Her brukes voldsomme nyhetsinnslag, taler og kraftsalver fra prekende kirkeledere, vi får innblikk i både mindre og større trossamfunn, intervjuer med enkeltpersoner, og det som verre er, alt for å hamre inn det massive budskapet.

Under veldig mange andre omstendigheter ville en slik dokumentarstil ha føltes overlesset, sensasjonalistisk og over the top i sin audiovisuelle bombastiske stil og form. Men når budskapet, talene, ordene og de religiøse utsagnene er så øyehimlende svevende og konservativt ytret som de er, slår det oss underveis - det er ikke stilen til regissør Rowley og Schei som er bombastisk, men altså disse religiøse kreftene, måten de formidles på, måten de misbruker kristendommen på, og effekten den har på folket. 

Midt i all galskapen får vi heldigvis stifte bekjentskap med en litt roligere kar. Journalist og gravereporter Lee Fang blir nemlig det litt mer jordnære og kritiske balansepunktet i galskapen.

Fang jobber med å kartlegge disse religiøse kreftene i det amerikanske samfunnet, og forsøker på sin vei å forstå omfanget av dem, samt hvem og hva som skjer innad i de religiøse samfunnene.

Og det er godt å se hans rolige tilnærming til det hele, for Fang jorder rett og slett litt av filmens øvrige eksplosivitet, noe som gjør godt for helheten. Samtidig sitter man underveis selv og må puste dypt med magen for ikke å bli alt for sint og provosert av det man ser. For snakk om timing! Filmen kommer altså på norske kinoer samme uken som konflikten mellom Israel og Palestina for n’te gang har eksplodert. Og etter å ha sett denne filmen, forstår man plutselig veldig mye mer, også av denne konflikten.

Praying for Armageddon forklarer kanskje ikke alt hva som skjer i og er galt med de uforente amerikanske statene, men filmen gir et knallsterkt bilde på noe av det, ikke minst på en av de sterkeste kreftene som både truer demokratiet, samfunnet og til og med verdenspolitikken. Om man vil prøve å forstå hva som skjer under og over den brennhete overflaten i dette galskapens land, både innen amerikansk politikk, samfunn og kultur, blir dette muligens årets mest skremmende film. Det tar ikke lange tiden ut i filmen før man blir nokså motløs og mister helt troen på menneskeheten. Såpass bedrøvelig oppleves dette portrettet. Undertegnede har enda frysninger på ryggen.