Jeg ELSKER en skikkelig katastrofefilm, og i tillegg er jeg meget glad i sci-fi. Slenger man på at jeg hadde oppveksten min på 80- og 90-tallet er det vel en no-brainer at jeg fikk med «Independence Day». OG at jeg elsket den. Regissør Roland Emmerich er en ringrev innen sjangeren og med «Independence Day» fikk han virkelig full klaff. For ikke bare overvant han meg, men også en hel filmverden.

Det er to dager til frigjøringsdagen til USA, men signaler om at noe er i ferd med å angripe får myndighetene til å skjelve. Trusselen kommer fra rommet, og etter kort tid har de utenomjordiske plassert seg på strategiske plasser rundt omkring på jorden – i påvente om å samkjøre angrep på noen av de største byene i verden. Kan menneskeheten stå samlet for å forsvare seg?

OK, så fant ikke Emmerich opp kruttet med denne blockbusteren, men oppskriften han bruker er god og den fungerer innmari godt. Selv om filmen faktisk kan begynne å kalle seg gammel, så har den noe ved seg. Noe vi sjeldent ser i dagens filmer, og det er store stjerner som virker å storkose seg med å lage katastrofefilm. Will Smith, Bill Pullman, Jeff Goldblum og Randy Quaid kler også sine roller som outsidere, og det er noe denne filmen trenger. Gerard Butler mot terrorister får så være, men det er sjeldent at et slikt rollegalleri og slike skuespillere sparker rompe. Det hele oser av så mye sjarm at det overskygger det faktum at filmen fikk en helt makeløst dårlig oppfølger.

Filmens effekter er blitt litt utdaterte og de blir ganske synlige når filmen nå har gjort sitt inntog på 4K UHD. Likevel spiller det liten rolle, det er lov å legge effektentusiasten bort i en skuff og heller se hvor gode (og smarte) de var da de ble laget. Det er mange smarte løsninger som faktisk treffer godt og imponerer. Og foran det hele står Will Smith og Jeff Goldblum forent for å geleide publikum i kampen mot trusselen fra oven.

Og kampen er god den. Trusselen føles genuin nok til at det er gjennomførbart å ha den med i en slik film. Det er ikke alltid det føles slik, men selv om filmen så klart ikke tar seg selv høytidelig, mangler det litt av den samme genuiniteten hos motstanden fra jorden. Jeg skulle kanskje ønske at filmen tonet ned det humoristiske et ørlite hakk for å skape bedre friksjon mellom de to partene som faktisk skal krige mot hverandre. OK, vi har skjønt det. De slemme er virkelig snille og menneskene er bare snille selv om de er alkoholiserte fedre som neglisjerer barna sine – eller hva nå filmens helter har som bakhistorie. Det er egentlig ganske mye å ta tak i her, men i bunn og grunn er det ikke poenget til regissør Emmerich. Han har laget en underholdende sci-fi film hvor karakterene er akseptabelt grunne.