Ikke det at «Independence Day» er et mesterverk for historiebøkene, men den har sin underholdningsverdi. Og pussig nok er underholdningsverdi akkurat det oppfølgeren mangler.

20 år etter at verden stod ansikt mot ansikt med en trussel som så ut til å være uovervinnelig (de som kom fra en annen planet, ja), er menneskeheten nok en gang truet. Denne gang er menneskene (noe) bedre forberedt, men det er også de som angriper. Det er opp til et par jyplinger, samt den tidligere presidenten (spilt av Bill Pullman) og selvfølgelig selveste Jeff Goldblum om de skal fikse biffen. Igjen.

OK, så er ikke oppfølgere alltid en sabla god idé. Eller… det er kanskje en god idé, men utførelsen er ikke alltid… Vel, de kan stinke stort. Og all honnør til regissør og manusforfatter Roland Emmerich for stadig å bevise sitt gode forhold til katastrofefilmer. Men her har han gått over grensen og laget noe mer bokstavelig ut av det hele. Det er ikke en parodi, og det er ikke en vellykket katastrofefilm. Nei, denne gang har han gått hen og laget en katastrofe av en film. For sjeldent har jeg kjedet meg så mye som da denne filmen fikk lov til å okkupere TVen min et par dyrbare timer.

Hadde Emmerich fått til å henge hele filmen på skuldrene til Bill Pullman og Jeff Goldblum, tror jeg faktisk at det kunne endt opp med å bli en helt grei oppfølger. Beklageligvis så låner han bort spotlighten til Liam Hemsworth og Jessie Usher, og der får filmen seg en real knekk. Hemsworth har enda til gode å bevise at han fortjener en hovedrolle med litt pondus, mens Usher (med denne rollen) har til å gode å bevise at han får lov til å kalle seg skuespiller. Makan til mangel på innlevelse skal man lete lenge etter. 

Det hjelper så lite at Emmerich forsøker å pynte på det med heftige og storslåtte scener på både månen og jorda, for denne oppfølgeren er både ekstremt skuffende og ekstremt unødvendig. Og sistnevnte visste vi nok allerede for 20 år siden.

Kun én ting er korrekt å gjøre i en situasjon som dette. Ser du «Independence Day: Resurgence» så skyll av deg skammen ved å ta en dusj, og så går du tilbake og setter på forgjengeren i stedet. Etter at du har sett den, så sier du pent til deg selv at det ikke finnes noen oppfølger. Og så slår du deg til ro med det.