Etter den suverent gode tredje filmen, «Harry Potter and the Prisoner of Azkaban», hadde Potter-sagaen for alvor tatt et godt steg i riktig retning. Filmene var blitt mørkere, tematikken lå tettere innpå materialet som kun lå og ulmet i de to første filmene, og jammen var det ikke myntet på et publikum som tålte litt mer enn ved de to særdeles familievennlige første filmene. Og den fjerde filmen? Den tar over stafettpinnen med rimelig stor suksess.

Trusselen fra Voldemort (Ralph Fiennes) virker å være feiet under teppet for en stakket stund, og nå er det tid for konkurranse på Hogwart. Store atleter kommer fra andre skoler for å delta i en stor turnering, men midt oppi det hele dukker navnet til Harry Potter opp blant deltakerne, til alles store forundring. Ikke er han gammel nok, og ikke er han forberedt for oppgavene som ligger foran ham. Gjennom flere øvelser hvor livet står på spill, skal fire deltakere konkurrere om hvem som til slutt kan stå øverst på pallen med det gjeveste troféet: The Goblet of Fire. 

Dessverre så var det kunstneriske sidespranget med Alfonso Cuarón over og stafettpinnen var bragt videre til regissør Mike Newell. Navnet er kanskje ikke det mest kuriøse eller famøse, men mannen har gitt oss minneverdige filmer som «Donnie Brasco» og «Fire bryllup og en gravferd» før han fikk oppgaven med å gi Harry Potter den behandlingen han (og resten av gjengen) fortjente. Resultatet er blitt en pen og omstendelig film, som verken pirrer nok, og sliter litt med å gjøre de store krumspringene som gjør at filmen skiller seg ut i mengden.

«Harry Potter og ildbegeret» er en godt laget eventyrfilm, men materialet som tar historien og karakterene ett steg videre, har mye mer potensial enn hva filmen gir uttrykk for. Den roter seg også litt bort i noen scener under vann hvor CGIen ikke akkurat briljerer. Likevel er totalpakken en fin og god film som fungerer godt som et ledd i en stor historie. 

Jeg sliter også med å få has på Daniel Radcliffe i denne filmen. Gutten klarte seg godt i film nummer tre, men i denne filmen er han litt «all over the place». Han klarer heller ikke å få frem de store følelsene, slik at et par kritiske punkter i filmen ikke får den samme slagkraften som de burde ha hatt. For karakteren Harry Potter er dette den filmen jeg mener har mest betydning for det som skal komme i slutten av filmen, så det er litt dumt at Newell ikke klarer å bygge godt nok oppunder ham i denne kritiske fasen.

Filmen klarte å karre til seg en Oscar-nominasjon i kategorien «Best Art Direction», og akkurat der er filmen er god. Kulisser, kostymer og sminke er gjort med stor iver og glød, og passer både universet og historien såpass godt at dette er filmen hvor man for alvor ser omfanget av bøkene i de små detaljene. Filmen ser vellaget ut, og ER også dyktig gjennomført i alle ledd. Den har bare ikke tyngden og sliter med å gjøre de kreative grepene som gjør at man føler at regissøren tør ta noen sjanser. Det er mer en såkalt «crowd pleaser» fremfor et artistisk uttrykk fra regissøren.