---

Ingress:

Skrekkfilmer kommer stadig sterkere frem etter å ha ligget litt i dvale etter ungdomsskrekken gikk over i grusomt dårlige filmer. «Scream» la lista som en parodi på skrekkfilmer, som likevel fungerte utmerket som ren skrekk også, men etter det fulgte «I Know What You Did Last Summer», «Urban Legend» og mange andre tilsvarende filmer. Det så egentlig mørkt ut for den engang så friske og spennende sjangeren som ga oss ikoner som Michael Myers, Jason Vorhees og Freddie. Nå er heldigvis en ny tidsalder kommet for de klassiske skrekkfilmene, og «IT» er et strålende bevis på at tiden er inne for skrekkfilmens store renessanse.

Anmeldelse:

I den lille småbyen Derry blir lillebroren til Bill (Jaeden Lieberher) borte en regntung dag. Ingen har sett spor etter ham, og ingen vet hvor han ble av. Men i denne byen er han ikke det eneste barnet som blir borte, for en rekke barn er blitt borte, samtidig som barna har fryktelige visjoner som tærer på frykten som bor i dem. En gruppe barn bestemmer seg for å legge bort frykten og møte det som prøver å få tak i dem alle sammen, en demonisk klovn ved navn Pennywise. Pennywise forer seg på frykten i barna, og kommer frem hvert 27.år for å gjøre Derry til sitt eget lille festmåltid for den går i dvale igjen. Og vi er midt i foringstiden…

Stephen King er i vinden, igjen. Hans romaner og historier har både skremt og underholdt gjennom flere generasjoner, uten at hans materiale har klart å bli like godt når det er blitt overført til film. «IT» var en kurant og relativt god adapsjon som kom ut i 1990 med Tim Curry i rollen som den ekle klovnen Pennywise, og det skulle vise seg at de hadde funnet ut at det var på tide å vekke Pennywise til live igjen med denne nye adapsjonen anno 2017. Den gode og overbegeistrede kritikken haglet inn fra nær og fjern, slik at «IT» ble en stor kinosuksess til tross for at dens hensikt er å skremme sitt publikum. 

Men det ligger noe i den balansen hvor man skremmer sitt publikum, men lar være å gå over i pur horror. Det holder med at filmen sneier innom grøsser som sjanger, men at den heller holder et ben godt plantet i thrillersjangeren og fokuserer store deler av historien på det dramatiske. Og her er «IT» enormt god. Den holder stø kurs mot å bygge opp Pennywise-klovnen som karakter, samtidig som den forteller en fabelaktig historie om det å vokse opp i en liten småby som en del av en «tapergjeng». Det er lett å relatere til de stereotypiene som dukker opp innen karakterene her, men de strekker heldigvis ikke strikken så langt at det grenser til parodisk. Nei, dette er et godt stykke arbeid på alle fronter, og dermed klaffer det ekstremt godt for denne nye adapsjonen av Stephen Kings gamle skrekk-roman.

Det er mye som ligger og hviler på hvordan Bill Skarsgård fremstår i rollen som klovnen i IT. Og selv om han fremstiller Pennywise på en mer gjennomført ekkel og skremmende måte, mens Tim Curry spilte 1990-versjonen på en måte som balanserte mellom en tullete klovn og en morderisk klovn. Curry hadde større spennvidde i sin tolkning, mens Skarsgård er en mer nyansert versjon. Begge hadde hver sin styrke, men likevel er det ikke Pennywise som karakter som er mest interessant å følge i denne filmen. For hovedansvaret og tyngden ligger og veier på hvordan barneskuespillerne klarer å hamle opp med sine karakterer, og her er det endelig kommet til sin rett. 

Ledet an av Jaeden Lieberher, Sophia Lillis, Jeremy Ray Taylor og Finn Wolfhard (som spilte Mike i TV-serien «Stranger Things») er det de yngste skuespillerne som virkelig skinner. De klarer den (tilnærmet) umulige oppgaven med å portrettere sine karakterer – med medfølgende problemer – på fantastisk vis, samtidig som de har flott kjemi og spiller hverandre gode når det trengs. De utgjør et felles symbol på uskyld, skoletid, ungdomsopprør, det å bli kjent med seg selv, å være seg selv og så utrolig mye mer som er en del av det å vokse opp. På dette området har ofte Stephen King vært utrolig dyktig i sine bøker, og det vises på skjermen.

Personlig så er jeg av den oppfatning at «IT» fra 1990 har sin sjarm, og at den fungerer godt, men når jeg omsider har fått sett denne nye adapsjonen ser jeg også at det kan fungere så utrolig mye bedre. Klovnene har hver sin greie, som fungerer til hver sin adapsjon, men denne gang klaffer også alt rundt. Musikk, stemning, foto, klipp og dramaturgi sitter virkelig godt. Det er ikke noe mesterverk, men likevel er det veldig lite å pirke på så det er bare på sin plass at filmen får nok en høy score. Terningkast fem (av den sterke sorten).