( - )

It (2017) er regissert av Andy Muschietti og er basert på boka skrevet av Stephen King. Filmen omhandler den såkalte «taperklubben» i en by som er hjemsøkt av en skummel klovn, Pennywise (Bill Skarsgård). Klovenen tar noen barn hvert tjuesyvende år. Klovnen kjenner alle barnas frykt, og bruker det til sin fordel. De voksene i byen ser ikke ut til å bry seg stort, så det er opp til barna å få slutt på sirkuset. Anmeldelsen inneholder spoilers.

It omhandler kun en liten del av boka til King. Her fokuseres det kun på barndommen til rollefigurene, noe som viste seg å være lurt. TV-filmen (1990) omhandlet både karakterene som barn og voksene. Dette viste seg å være litt rotete. Denne versjonen tar seg tid til å etablere karakterene og i tillegg gi det mange kule scener.

En av grunnene til at filmen er så god, er de talentfulle unge skuespillerne. Alle spiller karakterene sine stødig, og det virker som om de har god kjemi seg imellom. Finn Wolfhard som Richie, skiller seg ut. Han er veldig morsom. Alt fra replikkene til måten han leverer dem på er fantastisk. Jaeden Martell som spiller Bill, gjør også en fenomenal jobb. Det er disse to jeg synes var best av barna.

Siden det er såpass mange rollefigurer i filmen, er det alltids noen som ikke er like gode som de andre. Jeg tenker spesielt på Stan (Wyatt Oleff). Man glemmer ganske ofte at han eksisterer. Alt vi vet er at han er en pyse. Heldigvis gjelder dette bare denne karakteren.

Filmen har et del skumle scener. Og filmskaperne bygger skrekken på det barna er mest redde for, og derfor blir vi også redde for dem. Det er få scener som er virkelig skumle, men jeg tror det er meningen. Filmen er mer som en «haunted house»-film. De sparer sjeldent på effektene, noe som filmen tjener på. De aller fleste effektene ser upåklagelige ut. Det er bare et par ganger som effektene ikke holder hele illusjonen. Du får en solid og karakterdrevet film med skrekkelementer, i tillegg til litt komedie.

Selv den typiske mobberkarakteren er interessant. Vi får se hvorfor han gjør det han gjør. Han mobber på en måte som ikke bare er med ord, og derfor blir han også en større trussel for «taperne».

Kjærlighetshistorien mellom Bev (Sophia Lillis) og Bill synes jeg ikke var helt nødvendig. De kysser litt tilfeldig på slutten, og det er det. Jeg føler egentlig at hun har et bedre forhold til Ben (Jeremy Ray Taylor), men vi får se hva som skjer videre i kapittel 2.

Bill Skarsgård er ekstremt creepy som Pennywise, spesielt i den første scenen. Ikke nok med at han er creepy, han er også morsom til tider.

Mesteparten av filmen finner sted i 1989. Det er omtrent 30 år senere enn da boka fant sted. Grunnen til det er nok at filmskaperne ønsker at neste film skal være i nåtiden. Heldigvis er det bare én irriterende 80-talls referanse. De kunne hatt flere, men da hadde det blitt altfor mye.

Jeg stusser litt på et par scener. En av de er når de vasker opp blodet, der det spilles en pop-sang. Dette blir en stor kontrast fra den forrige scenen som skulle være seriøs. Den andre scenen er steinkrigen. Plutselig ble filmen til en tegnefilm. Folk får steiner i hodet og er like fine etterpå. Dette passer ikke inn i resten av filmen.

Alt i alt er dette en underholdene film. Jeg har ikke lest boka, så jeg vet ikke noen mulige forskjeller fra boka. Alt jeg vet, er at jeg likte filmen temmelig godt. Den hadde noen skumle scener, kule jumpscares og flotte rollefigurer. Den er filmet på utsøkt vis og har stemningsfull musikk som omkranser det hele.