---

Terningkast:


Ingress:
Overraskende mye å hente i en film som ved førsteinntrykket vitner om høye testosteronmengder og et under gjennomsnittlig fyldig budsjett.

Anmeldelse:
I en framtidsutgave av Detroit, planlegger politikerne å bygge en helt ny by, Delta City, primært fordi kriminaliteten har tatt fullstendig overhånd. Men før de kan gjøre dette, derimot, er de nødt til å ty til drastiske tiltak nettopp for å rense byen for kriminalitet sånn at de kan starte med helt blanke ark. Omtrent samtidig deltar politioffiserene Murphy og Lewis i et oppdrag som går til helvete, og Murphy mister livet. Plutselig våkner han derimot opp igjen, men det er uten minne og til en dataprogramstyrt tilværelse som superorganisasjonen OCPs nyeste stolthet, nemlig den ubeseirlige Robocop...

Budsjettet til Robocop var visstnok ikke allverden, og det syns til en viss grad ganske godt. Nå som det i tillegg begynner å bli noen år siden denne kom ut, blir kontrastene ekstra tydelige. Greenscreen-sekvensene ser for eksempel ganske tafatte ut sett i dagens lys og målestokk. Likevel syns jeg faktisk dette er noe av sjarmen. Joda, spesialeffektene er litt halvdårlige, men det er likevel imponerende å se ambisjonene til filmskaperne som kommer til uttrykk gjennom nettopp de tross alt helhjerta forsøka.

Og det er ikke bare spesialeffektene som får deg til å smile lunt. Det fins nok av cheesy replikker og scener i det hele tatt å ta av her, men når det øyeblikket etterpå avfyres en snappy kommentar som bortimot parodierer den forrige, blir det faktisk veldig kult likevel. Denne filmen er ikke lagd uten et visst nivå av sjølironi intakt, og det er veldig befriende å se. Dessuten hviler det gjennom hele filmen en allstedsnærværende satire over amerikanernes forkjærlighet for the bigger, the better.

Graden av vold i denne filmen snuser faktisk litt på splattersjangeren, og som forholdsvis nyfrelst splatterfilmentusiast, er det en fryd å se. Hvor politisk ukorrekt det enn måtte være, er det faktisk ikke til å komme ifra at det ligger en slags primitiv glede i å se hender skytes av og gigantiske maskingeværkuler lage kjøttkaker av mennesker.

Det er mye som faktisk er ganske halvveis med Robocop, og den er veldig fjernt fra å være blant mine favorittfilmer. Likevel er det lett å se hvorfor den har så mange fans som den tross alt har, og på tross av enkelte filmtekniske grep som ikke alltid holder så stø kurs, utføres det med en synlig lidenskap for filmlaging, og filmen får i væffal sjarmpoeng av meg. Så får den være så harry den bare vil.