Jeg har i lang tid stilt meg langt foran i køen når det gjelder å sjekke ut en ny film signert Alexander Payne. Det er noe lett og underfundig over måten Payne velge å fortelle sine historier på, som gjennom filmer som «Nebraska», «The Descendants» og «Sideways» – eller også gjennombruddsfilmen «Election». Det er noen svært gode filmer å ha på sin CV, men dessverre så blir ikke «Downsizing» et hans beste filmatiske verk.

Et forskerteam i Norge har utviklet en måte vi kan hamle opp med både miljøtrusselen og overbefolkningen som truer planeten vår. Om man krymper et menneske så trenger det mennesket mindre av plass, mat og alt annet. Dessuten blir det mindre avfall fra et ørlite menneske slik at man også bevarer planeten. I tillegg viser det seg at en grei slump med penger gjør at man brått har enorme mengder når man trenger så lite av alt. Det eneste aberet er at prosessen ikke er reverserbar. Flere og flere mennesker slenger seg på den nye trenden, noe også Paul (Matt Damon) og kona Audrey (Kristen Wiig) ønsker å gjøre. Og når først prosessen er gjennomført så finner kanskje Paul ut at livet er større som liten.

Fra «Downsizing» har det gått fire år siden sist regissør Alexander Payne dukket opp med sin forrige film, «Nebraska». Og jeg må si at jeg har savnet fortellingene hans siden både «Nebraska» og «The Descendants» traff noe dypt inne i meg. På det dype planet treffer derimot ikke hans nyeste film like godt, selv om den likevel er relativt god på en lun måte. Det som er spennende med «Downsizing» er helt klart premisset. Krymp deg selv, bli rik og redd planeten samtidig. Eller noe i den duren. Men for mange, og selvfølgelig karakteren Paul inkludert, er det kanskje ikke pengene som står i fokus. Det er heller livets verdier som får Paul til å åpne øynene.

Og med tanke på at Matt Damon tidligere har spilt hardtslående agent i Bourne-filmene, hengiven familiefarm i «We Bought a Zoo» og romfarer i «The Martian», er det ingen overdrivelse å si at Damon har et stort repertoar og et vanvittig talent. Her spiller han en litt nerdete, keitete og tilbakelent type som får en slags oppvåkning gjennom den sprudlende gode Hong Chau og hennes liv satt opp mot hans eget. Det er en sosial satire her som fungerer fortreffelig, samtidig som den tar samtiden på kornet når det gjelder planetens forsøk på å komme ajour igjen.

Men det er ikke bare den glitrende gode Hong Chau og Matt Damon som gjør dette til en god film. Christoph Waltz er i sitt sedvanlige gode humør og sprudler såpass mye at han gjør filmen til en rund og deilig filmopplevelse, som ikke bombarderer deg med de store spørsmålene, ei heller de gigantiske scenene som gjør at det blir altfor mye å ta inn over seg. Det holdes nede på bakkeplan både fysisk og psykisk, slik at inntrykkene ikke blir mange, men få og gode. Og det er akkurat der hvor Payne er god. Han klarer å gjøre det til en liten film uten at det blir for pretensiøst eller ambisiøst.

Det er nok noen tanker som surrer rundt i hodet etter å ha sett en film med et såpass spennende plot og idé som denne, men dessverre så har den ikke tyngden som de aller beste Payne-filmene. Det ender egentlig opp med å bli en søt og fin film hvor romansen og et vendepunkt i livet til hovedkarakteren står frem som filmen sterkeste virkemiddel. Miljøspørsmålet og politikken som ligger bak blir NESTEN bare statister.