I ikke alt for fjern fremtid finner forskeren Jorgen Asbjørnsen opp en måte å krympe mennesker til rundt 12 centimeters høyde for å redde miljøet på kloden. Hans filosofi er klar, med mindre folk, blir det mindre forurensning og mer mat til alle. Men de som lar seg krympe bryr seg stort sett ikke katten om miljøet. De som har litt penger i vanlig størrelse blir steinrike som småfolk, da alt koster bare en brøkdel av det man må ut med i den store verdenen. Vi følger Paul Safranek (Matt Damon) som lever et rolig A4-liv med kona Audrey (Kristen Wiig). Paul er snill, pliktoppfyllende og svært rolig av seg. Etter å ha møtt en tidligere studiekamerat som har latt seg krympe, får Paul det for seg at han også vil leve livet som liten. Vi får se Paul som forsøker å finne en mening med livet. Som liten blir han venner med naboen Dusan (Christoph Waltz) og treffer den snille vaskehjelpen Ngoc (Hong Chau). Tilværelsen som liten blir dog ikke helt like problemfri som Paul så det for seg på forhånd...

Regissør Alexander Payne er kjent for kritikerroste filmer som ‘Nebraska’, ‘About Schmidt’, ‘Sideways’ og ‘The Descendants’. Denne gangen har han laget en absurd dramakomedie om en mann som tror at en krympet tilværelse vil bli bedre for ham. Filmen er også delvis spilt inn i Norge. Men til tross for at filmen var en stor satsing, så klarte publikum å styre sin begeistring. Det gjorde at jeg hadde lave forventninger til filmen, og jeg ble litt positivt overrasket.

Filmen begynner veldig rart. Det å krympe folk for å løse problemet med mat og forurensning er en artig tanke, men det føltes litt snålt i en dramafilm som denne. Dette minner litt om en dramaversjon av filmer som ‘Kjære, jeg krympet barna’, ‘Ant-Man’ eller ‘The Shrinking man’. Men heldigvis er filmen litt smartere enn de nevnte. Filmen føles også litt sær til tider og det blir mye latter ut av absurde situasjonene som oppstår. Det var denne særheten som jeg likte best med filmen. Musikken er også litt lystig for å understreke den lette komiske stemningen i filmen.

Downsizing har et artig konsept, men filmskaperne kunne gjort mer ut av dette. Det er dog fascinerende å se hvordan den lille verdenen er løst. Effektene er også meget gode i filmen. Filmen har tenkt på mange problemer og har mange gode poenger underveis. Som at det er lett for terrorister å rømme og gjemme seg. Det er mange kule detaljer i filmen, men i lengden ble falt filmskaperne i fellen med å bringe filmen inn i litt for tradisjonelle baner. Vi snakker blant annet den store kjærligheten. Det blir og så mye vitser på små ting i filmen, som at naboen skal bare ha en liten fest denne gangen. Du får også noen psykedeliske scener som da hovedpersonen tar narkotika.

Filmen kunne med fordel vært litt kortere. Luften går litt ut av ballongen etter rundt 90 minutter, men det er heldigvis noe krutt igjen. Matt Damon ser også litt større ut enn før og også litt mer ut som en ‘vanlig’ mann i gata, men det er den spesielle vietnamesiske damen som redder mye av inntrykket med protesefoten og det store hjertet for å hjelpe andre. Dette minner nesten litt om en Charlie Kaufman-film (Being John Malkovich) til tider, men blir ikke fullt like gjennomført sær, kreativ og gjennomarbeidet hele veien.

Konklusjon
Dette var en veldig spesiell film. Den begynner litt tamt, men tar seg litt opp underveis. Jeg ler og humrer en del av de mange artige poengene. Det er også litt kult med noen norske skuespillere i rollene med Ingjerd Egeberg i spissen. Jeg liker sjarmen i filmen og manuset er passe skrudd til og har et behagelig tempo. Filmen fenget med med andre ord bra, men det er småting som trekker ned som at filmen blir litt for tradisjonell i lengden og har en litt for standard men en fin slutt. Det beste med filmen er når humor oppstår nesten helt uten at man forventer det. I mine øyne var dette en litt undervurdert film som var langt mer severdig enn sitt rykte.