---

Ingress:

En av de klassiske fortellingene fra Disneys arkiv er historien om den lille elefanten Dumbo, som for mange har en kjær plass i filmhistorien. Selv vokste jeg aldri opp med Dumbo. Jeg fikk mitt første møte med filmen som helhet i voksen alder, uten at jeg egentlig fikk fot for filmen av den grunn. At Disney er i ferd med å skape live action-filmer av sitt mangfoldige arkiv av animasjonsklassikere er et faktum, og Dumbo er bare en i mengden også der.

Anmeldelse:

Et omreisende sirkus, ledet av Max Medici (Danny DeVito), sliter litt med å få publikum til å løpe ned dørene deres når de drar fra by til by. Interessen for sirkus daler og det er liten tvil om at det trengs en attraksjon som får publikum til å måpe av begeistring. Når en av sirkusets elefanter føder en elefantbaby ser Max en mulighet til å gi publikum noe nytt og friskt, men elefanten har digre ører og ser ut som alt annet enn en attraksjon. Holt (Colin Farrell) og barna hans begynner derimot å lære opp elefanten som en del av sirkusshowet og et øyeblikks magi oppdager de at elefanten, kalt Dumbo, faktisk klarer å bruke de store ørene sine til å fly… 

For meg var altså «Dumbo» anno 1941 en film som bare var én i mengden. Den skilte seg aldri ut nok til at jeg forelsket meg i filmen og faktisk så jeg aldri det magiske ved filmen som gjorde at den trollbandt sitt publikum. Selv om ikke «Dumbo» anno 2019 er noe magisk vidunder jeg kommer til å huske i lang tid, er det derimot mer å hente fra denne filmen enn fra opphavet. Tim Burton (mannen bak «Edward Scissorhands» og «Batman») er langt fra det mest åpenbare valget, men derimot et spennende valg når det gjelder å gjøre en live action-film av fortellingen om elefanten Dumbo. Og den avkastningen får vi faktisk.

Burton klarer å legge et herlig slør over filmen som plasserer filmen godt i skjæringspunktet mellom sirkusdrama og 30-/40-talls estetikk. Det føles ut som en film av en annen tid og magien som jeg synes manglet i 1941-versjonen, føler jeg stikker seg mer ut i Burtons versjon. Det er derimot mye i historien som jeg aldri helt klarer å gripe fatt i. Det er mye man skal bite over før man faktisk godtar premisset og blir med på ferden, og for min del så klarer jeg egentlig aldri å gi meg helt over til fantasien og eventyret som «Dumbo» forsøker å formidle. Det kan være fordi Dumbo, som karakter, aldri virker ekte på en måte som mange av karakterene i den oppdaterte versjonen av «The Jungle Book» klarte å fremstå som.

Når det sentrale midtpunktet og knutepunktet for hele historien er såpass tam og intetsigende, trenger man gode støttespillere rundt som bidrar til at filmen fungerer. Og når filmen heller ikke klarer å dra inn folk som Danny DeVito, Colin Farrell, Eva Green og Michael Keaton uten å skape noe særlig av verdi for filmen, blir det veldig tungt. «Dumbo» ser ganske bra ut, den låter greit og er en helt OK familiefilm, men skreller man bort det øverste laget så er det ikke noe substans igjen å boltre seg med. Jeg kjeder meg altfor mye til at dette kan ende godt, og det er trist å se at de ikke klarte å få mer ut av filmen med folkene som er involvert. De har forsøkt å fly høyt med «Dumbo» uten å lykkes nevneverdig. Flyr man høyt blir fallhøyden stor…

Et tafatt terningkast med tre forferdelig svake prikker på til «Dumbo» (og i mine øyne terningkast 4 til «The Jungle Book») viser allerede at det er stort spenn i live action-filmene til Disney. Hvilken ende av skalaen de klarer å legge fremtidige filmer på blir utrolig spennende å finne ut av.