Ja, det er for mye å forlange at denne filmen skal være like god som de mange storhetene innen grøssere og skrekk, men når André Øvredal (regissøren av «Trolljegeren») får lov til å lage en grøsser i USA med selveste Guillermo del Toro i ryggen, er man pukka nødt til å gå inn i filmen med en viss dose ekstra entusiasme. Og Øvredal kan absolutt gå med hevet hode etter sin andre langfilm i Hollywood!

Noen ungdommer tar seg en tur til et forlatt hus på selveste Halloween for å se hva som befinner seg innenfor veggene. Inne i huset finner de en mystisk bok, som jenta Stella (Zoe Margaret Colletti) i all nysgjerrighet tar med seg hjem. Men når hun åpner boken begynner det å dukke opp skrift i boken som før var tom. Skriften er av blod og det viser seg alt som blir skrevet faktisk skjer. Det tar ikke lang tid før en av ungdommene som var til stede i huset dukker opp død… 

Hva kan man egentlig si om en film som dette? Jeg synes dette var helt ålreit, jeg. Det var ingen innovativ film som tråkker opp en ny sti for filmer innen grøsser- og skrekksjangeren, men jeg synes faktisk at den klarer seg godt innenfor rammene den befinner seg innenfor. Her har norske André Øvredal klart å sjarmere seg frem med en tullete historie som blir fortalt med hjerte og sjel. At intensjonen var å lage en sjangerfilm som ungdommen kan nyte, er det liten tvil om. Og at sjangerfilmen treffer godt er det også liten tvil om. Her leker Øvredal seg med knep vi har sett i hopetall i filmer som har definert sjangeren, men han forsøker også å forvirre og forbløffe med noen triks som går inn på psykisk skrekk.

Øvredal er dyktig når han får fritt spillerom, og jeg synes at filmen helt klart fungerer best når den prøver – helhjertet – å være en grøsser med elementer av skrekk. Den forsøker aldri å ha selvironi og gjør ikke feilgrepet som jeg synes at altfor mange filmer innen sjangeren begår nå om dagen. «Scary Stories to Tell in the Dark» skal være halvskummel uten å ha et tilsnitt som går for mye over i komediens tegn. Og med et arsenal av herlige små skrekkelige situasjoner og noen visuelt lekre monstre, synes jeg dette er blitt en helt ålreit film.

Det som derimot taler mot filmen er at den kunne pøst på med stemning og kameraføringer som hadde gjort meg svimmel. Dette er ofte med på å underbygge uhyggen og kan selvfølgelig sammenlignes med følelsen av å se en velgjort grøsser som kommer seg (i hvert fall litt) under huden på en ekkel måte. Om dette er viljen til Guillermo del Toro som lurer i skyggene, eller om det kun er Øvredal som er i brunsttiden vites ikke. Men for meg som seer så har ikke det så stor betydning. Jeg liker det jeg ser, jeg.

Skuespillerne er lite ankepunkt for filmen da de ikke er hentet fra øverste hylle, uten at det har den største innvirkningen på filmens utfall. De klarer seg greit hele gjengen, med unntak av når en av deres beste venner ender opp døde. Her er sorgprosessen i overkant kort, altså. Det er litt «buhu, så trist» og så må de videre i historien, og det blir litt følelsesløst. Men for historiens del så er det bare jubel og hurra, for da kommer vi oss kjapt videre til neste grøss som venter rundt hjørnet.

«Scary Stories to Tell in the Dark» er en underholdende og velgjort grøsser som gjør at André Øvredal fortsetter sin gode trend med filmer i USA etter «The Autopsy of Jane Doe» og nå denne filmen. Vi krysser fingrene for at dette fortsetter i lang tid. For dette er i hvert fall mer en godkjent!