I 1968 blåser forandringens vinder over USA, mens i den lille byen Mill Valley er alt tilsynelatende vanlig. Byen bærer imidlertid på en mørk hemmelighet i familien Bellows forlatte hus, hvor unge Sarah for mange år tilbake forfattet mange uhyggelige historier. En gruppe tenåringer får en dag fatt i boken hennes, og oppdager at deres egne navn står skrevet der og at de kommer til å møte en smertefull død!

Norges nye Hollwood-regissør André Øvredal (Trolljegeren, The Autopsy of Jane Doe) har basert sin film på bokserien med samme navn av forfatter Alvin Schwartz, og har selveste Guillermo del Toro som produsent.

I bakgrunnen for historien er et USA i valgmodus. Nixon velges som president, landet er i vinden grunnet Vietnam-krigen og samfunnet er i forandringer. Vi er i 1968, men mange av historiens linjer og tematikk kan fint overføres til dagens USA, dessverre. Ikke minst blir hovedkarakterene eksempler på dette - som Ramón, en meksikansk gutt som har rømt hjemmefra for å slippe å bli sendt ut i krigen til Vietnam, men som møter på fordommer og mobbing fra jevnaldrende grunnet sin bakgrunn.

Også hovedkarakteren Stella er som et mobbeoffer å regne, der hun tidlig mistet sin mor, og sliter med å få venner. Hun og Ramón er begge annerledes og ofre for usympatiske historier (les "scary stories") som fortelles om dem. Og vi føler selvsagt derfor med dem.

Felles blir disse to begge bilde på at rykter, vandrehistorier og liknende blir til noe folk tror på, om slikt bare høres og fortelles ofte nok. Samtidig vekkes altså noen virkelig skremmende saker til live igjennom boken til avdøde Sarah.

Dualiteten i filmens tittel spiller dermed altså på flere sider her, og dette er noe av dens absolutte styrker. Ikke minst forsterkes også vår tilknytning til Stella, Ramón og gjengen av deres gode skuespill, sjarm og at Øvredal har gjort dem såpass menneskelige igjennom manus og skildringer.

Det er fristende å trekke klare paralleller til liknende univers her, som Stranger Things og ungdomsgjengen i IT-filmen. Scary Stories... føles i det hele tatt litt som en lettere utgave av sistnevnte, hvor filmen får et utpreget ungdomspreg over seg, og det på en god måte. Spenningen blir sjeldent negelbitende, men består av enkelte jumpscares og typiske lange, dragende, spenningsoppbygginger som ikke vil overraske noen, men som har brukbar energi i seg. Ekkel og vemmelig er noen scener også, noe som vil få ungdommen til å skjære grimaser og kanskje grue seg ekstra mye til ungdomskvisene og paranoiaen virkelig slår inn.

Visuelt sett er dette en mørk film. Veldig mørk. Enkelte scener lider litt under vanskelighetene med noe så banalt som å se hva som foregår. Samtidig er det visuelle arbeidet med de skrekkelige kreasjonene som åpenbarer seg både morsomme og nokså ekle i all sin utforming. Tidskoloritten er herlig gjennomført, og man føler virkelig dette er i 1968 grunnet at scenografien sitter godt og er såpass retrosjarmerende. Litt oppstykket og repeterende, samt noen skjønnhetshakk i klipp og redigering her og der til tross, formidler historien fine verdier, holdninger og har et sjarmerende tospann i hovedrollene. Scary Stories to tell in the Dark er i det hele tatt en tenåringsgodbit som vil fenge veldig mange i alderssjiktet den er ment til.