Alt starter i 1968 i den vesle byen Mill Valley i USA. Det er slutten av oktober og tenåringsvennene Stella, Chuck og Auggie skal ut på Halloween for å få tak i godterier. De blir kjent med Ramón på en Drive-in-kino der de ser på Romeros Night of the Living Dead. Etterpå drar de sammen til et skummelt, hjemsøkt hus. I huset finner de en gammel skrivebok full av skumle historier. Etter hvert som de leser, begynner deres egne navn å dukke opp i tekstene. Det skal også vise seg at historiene blir virkelige når de leser dem. Det gjør at de må prøve å finne ut av hva som egentlig foregår og hvorfor, før det er for sent…

‘Scary Stories to Tell in the Dark’ er basert på en bokserie med samme tittel som filmen av den amerikanske barnebokforfatteren Alvin Schwartz. Filmen er regissert av norske Andre Øvredal, som er en filmskaper jeg har stor sans for, etter hans debut med Trolljegeren. I de siste årene har han laget en del filmer i Hollywood og denne filmen har til og med selveste Guillermo Del Toro (Pans labyrint og The Shape of Water) hatt en stor finger med i spillet gjennom manuset og som produsent, og det var han som ville at Øvredal skulle regissere filmen. Det i seg selv er utrolig kult og stort å oppleve som filmskaper.

Konseptet for filmen kunne vært en del av Erie Indiana eller Are you Afraid of the Dark?, som jeg så på TV da jeg var barn. Likevel er aldersgrensen satt til 15 år og det betyr at dette er mer harcore enn de lette skrekkseriene fra barndommen. Du får dog noe av den samme stemningen. Andre Øvredal finner ikke akkurat opp hjulet på nytt med filmen, men klarer likevel å skape en kul atmosfære og det er mye kvalitet i det filmen prøver seg på. Likevel skulle jeg ønske meg enda mer grøsserfølelse. Det er dog kult med alle de kule monstrene og skumle rollefigurene som de i front må bryne seg på.

Dette minner også om noe som Stephen King kunne vært en del av og er ikke så rent ulikt det rollegalleriet man treffer i IT. Rollefigurene er godt skrudd sammen og fungerer godt til å serve historien og alt den rommer. Vennskapet og båndet mellom rollefigurene spiller virkelig en rolle i filmen og det binder oss til innholdet på en passe engasjerende måte. Filmen har en veldig proff produksjonskvalitet og monstrene ser kule ut med en litt Del Toro-inspirert kvalitet og særegenhet. Fotoet er solid skutt av Roman Osin, som virkelig gir liv til skrekkeventyret. Øvredal klarer å skape en underholdende film med mange kule øyeblikk.

Som skrekkfilm mangler dette litt atmosfære. Filmmusikken til Marco Beltrami og Anna Drubich er med på å skape noe mystisk stemning, men noen ganger føler jeg det hele blir for lett og lystig fortalt, reint visuelt sett med et gyllent preg over bildet. Det er dog litt spennende å se hvor historien tar veien og hvordan alt henger sammen. Dette er også litt mørkt, men samtidig kunne filmen vært mer skrudd til horrormessig. Jeg skulle gjerne blitt mer skremt og ikke bare få kule monstre og et overnaturlig preg, men også føle litt mer ubehag og råhet i blandingen.

Konklusjon
Filmen er proft laget og føles kvalitetsrik, men det mangler det siste lille ekstra og litt originalitet som kunne løftet dette til et høyere plan. Noen skrekkøyeblikk sitter dog bedre enn andre som red room-scenene. Skrekkmonsterne er kanskje det aller kuleste med filmen. De er mange og varierte og skaper et kult preg på filmen. Historien har et litt gammelmodig skrekkpreg, slik skrekkfilmene hadde på 80- og 90-tallet. Det i seg selv er ingen turnoff og Andre Øvredal er god til å lande en film i det samme segmentet. Tidvis treffer dette bra, men jeg skulle ønsket meg mer råhet og brutalitet i blandingen, sammen med mer skrekkatmosfære. Likevel underholder filmen godt og Øvredal lander nok en skrekkfilm i Hollywoodsk ånd. Etter jeg så Passenger på kino, fant jeg ut at jeg måtte se meg opp på Øvredal. Nå gleder jeg meg bare til å se flere av filmene til Øvredal, som jeg ikke har sett. Jeg ender på terningkast 4 for ‘Scary Stories to tell in the Dark’, som oppleves tidvis som en real skrekkfilm der historiefortellingen er bedre enn selve skrekken, som har mer å gå på.

[ Jeg så filmen med abonnement på Amazon Prime ]