Det finnes filmer som smir mens jernet er varmt ved å smelle ut en oppfølger kort tid etter en braksuksess av en film, og således klarer å surfe videre på suksessen fra første film. Andre filmer tar seg god tid (og da kanskje også litt FOR god tid), slik at man spør seg hvorfor oppfølgeren kom så lenge etter? «Zombieland: Double Tap» er helt klart av sistnevnte sort, men det betyr ikke at det ikke kan være litt gøy av den grunn.

Regler er til for følges, er de ikke? Det er i så fall jammen godt at man har en regelrytter slik som Columbus (Jesse Eisenberg) som kan holde hodet kaldt midt i en zombie-apokalypse. Sammen med cowboyen Tallahassee (Woody Harrelson) og de to søstrene Wichita (Emma Stone) og Little Rock (Abigail Breslin) er gruppen på fire nå bosatt i Det Hvite Hus. Men minstemann Little Rock ønsker å se mer av verden, og dagen etter at Columbus har fridd og fått nei av Wichita, har begge jentene dratt av gårde. Nå må Columbus og Tallahassee ut på tur for å få kjernefamilien sin tilbake. 

Jeg vet ikke om jeg er alene om å føle at denne oppfølgeren kommer litt i seneste laget, men den havner litt på utsiden av det jeg regner som å smi mens jernet er varmt. Kjemi, historietråd og humor har alt havnet litt på avstand og dermed har også gjensynsgleden avtatt betraktelig når man først ser gjengen fra den første filmen ti år etter sist gang. Vi får en aldri så liten re-cap som gjør at vi skal finne tonen lettere, men det er dessverre ikke noe som fungerer. Det er en stund før filmen faktisk finner rytmen og da synes jeg at sleivsparkene og de syrlige kommentarene sitter mye bedre. Det hjelper derimot stort at de forsøker å utvide rollegalleriet med super-sjarmerende Zoey Deutch i en masete, men velkommen rolle som en bimbo.

Filmen forsøker også å gjøre noe nytt ved å endre litt på lokasjoner, kaste inn noen uventede situasjoner og rigge til med å kategorisere zombiene ut ifra hvordan de oppfører seg. Men i tiden mellom den første filmen og denne oppfølgeren sliter filmene med å tilføre noe nytt til sjangeren. Vi har hatt «The Walking Dead» dundrende over TV-skjermen, spin-offen «Fear the Walking Dead» og et uvisst antall andre zombiefilmer av ymse varianter matet inn via popkulturen. Noe som har ført til en viss metthet for veldig mange. Derfor faller jeg tilbake tilbake på hvor underlig det virker at denne oppfølgeren kommer akkurat nå.

Men er det en OK film, da? Noe man kan legge øynene på mens man dytter noe snacks langt ned i spiserøret og fyller på leskende forfriskelser? Joda, den fungerer faktisk som en greit underholdende film. Den blir aldri «filmen vi ikke visste at vi savnet», men heller en film som man kan se uten å bruke hjernecellene på en anstrengt måte. Humor, action og nedslakting av zombier på kreative vis er noe man fint kan bruke litt tid på, selv om jeg sliter med å la meg rive helt med. Dette er særdeles gjennomsnittlig saker, snekret sammen av regissør Ruben Fleischer med en gjeng som ser ut til å kose seg foran kamera. Bare synd at det ikke smitter like mye over på meg seer slik som det gjorde forrige runde.