Filmen som på norsk er mer kjent som «Deltagjengen» er nå ute på 4K UHD, selv om jeg ikke akkurat har hørt medsamlere av fysisk format skrike etter denne utgivelsen. Det er likevel et hyggelig gjensyn med en liten perle fra barndommen som, sett i dagens lys, ikke virker å ha like kontroll over mine lattermuskler. Mye virker utdatert, og det er nettopp det som er vanskelig med en komedie: å lage en som holder mål 10, 20, 30, 40 eller i dette tilfellet 43 år etter at den kom ut.

På høyskolen Faber er det stas å bli en del av brorskap som står for noe, men de to nye elevene Larry (Tom Hulce) og Kent (Stephen Furst) får ikke innpass hos de beste av det beste. Dermed går det nedover på rangstigen og de ender opp den rufsete gjengen hos Delta Tau Chi, hvor sprit, damer og gale påfunn er en del av deres identitet og sjel. Når rektoren ved høyskolen ønsker at hele brorskapet skal gå nedenom og hjem, starter en kamp mellom to parter som ikke har tenkt til å gi seg. Koste hva det koste vil. 

Når vi snakker om National Lampoon, så har vi gjennom tidene fått servert flere komedier som lett kan bli beregnet som klassikere innen sin sjanger. De aller beste av dem har vært på ferietur med familien Griswold, men i høyskolemiljøet har de også klart å lage ålreite komedier. Selv om «Van Wilder» helt sikkert ikke har holdt seg spesielt godt den heller, så er nok dét min favoritt fra National Lampoon sin CV innen høyskole-komedier. Fra barndommen var likevel dette en film som til stadighet ble skjøvet inn i VHS-spilleren for et gledelig og enkelt gjensyn. Jeg visste hva jeg fikk og var rimelig fornøyd med det.

I dag har filmen riktignok tapt seg ganske kraftig. Det skal generelt mer til for at en komedie skal glede meg, og «Animal House» fikk det knapt til å humre litt ved to små anledninger. Og jeg tror faktisk at det var nostalgi-faktoren som kilte meg begge gangene. Filmens store høydepunkt er mannen som forlot oss altfor tidlig bare 33 år gammel; John Belushi. I rollen som den gale og mest bekymringsfrie mannen i brorskapet, får Belushi det som ser ut til å være frie tøyler og koser seg godt med det. Han er på mange måter det komiske innslaget i en komedie som ikke makter å være spesielt morsom. Det jeg ikke tenkte mye på den gangen jeg så filmen med litt mindre filminteresserte øyne er små gjesteroller av særdeles habile skuespillere som Kevin Bacon, Donald Sutherland og Bruce McGill. De gestalter roller de ikke alltid har fått æren av å gjøre i de mest kjente filmene sine og utgjør et interessant skuespiller-ensemble i en film som ikke tar seg selv spesielt høytidelig.

At filmens høydepunkt kommer i slutten av filmen kan jeg leve med, men at det som var mest festlig var stillbilder med tekst om hva som har skjedd med rollefigurene etter at filmen er slutt, er jo litt kjedelig. Jeg hadde håpet på en mer saftig og vittig film enn dette, og må se meg skuffet av det jeg minnes var en fest av en komedie. Noen filmer skal man bare la ligge om man har hatt et godt inntrykk av dem, og dette var helt klart en av de filmene. En gledelig side av filmen er at denne utgivelsen på 4K-formatet har gjort at filmen fremstår som en bedre teknisk utgivelse enn den kanskje egentlig er. Jeg synes faktisk at filmen ser overraskende frisk ut til å være en 43 år gammel komedie, og jeg har ingen problemer med å innse at 4K-utgivelsen av denne filmen er absolutt godkjent både når det gjelder lyd og bilde. Terningkast tre.