Skildringer av livets mange faser iblandet geniale musikalske innslag ble varemerket til regissør Cameron Crowe før han bikket over og leverte det de aller fleste mente var en tydelig brist i formen med «Elizabethtown». Jeg ville nok ikke gitt den like hard medfart som de aller sinteste av sinnatagger, men jeg ser jo at det er vanskelig å overgå en film som «Almost Famous»; filmen der Crowe fininnstilte formen for å levere en magisk liten musikalsk filmperle.

15-år gamle William (Patrick Fugit) får en helt utrolig oppgave av bladet Rolling Stone. Han skal følge et fremadstormende, ungt band kalt Stillwater på konsert-turnéen deres for å skrive om dem. På veien tar også den unge gutten flere steg inn i de voksne sin verden og gjør seg erfaringer (på godt og vondt) som vil prege ham resten av livet. Samtidig får han også oppleve Stillwater tett på, og får også oppleve deres karriere på godt og vondt.

Det er alltid deilig å se film som er nedpå, slik som «Almost Famous». Den overdøver ikke det visuelle med tunge tematiske metaforer, og den bryter ikke ned seerne med CGI-bonanza ut av en annen verden. Her er det historiefortelling og rollefigurer det dreier seg om, og det hele er satt til et miljø som nok var en våt drøm for mange musikkelskende mennesker på 70-tallet. Vi følger en musikkjournalist som spesialiserer seg på rockemusikk og ser hvordan rocken fungerer bak scenen, inne på venterommet, i turnébussen og mye mer til. Det er ganske så sjeldent at man får se en film som dette, som vier mer tid til mellommenneskelige relasjoner fremfor å fronte med selve musikken som blir spilt på scenen. Men det er også det som gjør filmen såpass unik, varm og engasjerende.

Cameron Crowe («Elizabethtown» og «Jerry Maguire”) trår gjennom marken til rockestjernene sett far en ung journalist sitt ståsted og presenterer samtidig et ensemble og en helhetsfølelse som kompletterer filmens historie på utmerket vis. Når man plasserer en 15-år gammel gutt oppi det hele, med Kate Hudson («The Skeleton Key» og «How to Lose a Guy in 10 Days») som filmens sjarmbombe, og gir ham en unik coming-of-age historie han kan utfolde seg i, er det ikke rart at det blir gull. I hvert fall ikke når Cameron Crowe også har bidratt som manusforfatter og produsent. Han har full kontroll og sørger for å holde det, nettopp, nedpå.

Det hjelper selvfølgelig at kjemien mellom skuespillerne er gnistrende god, at musikken lever sitt eget og enormt imponerende liv, at Crowe virker så utrolig personlig engasjert i historien og at vi nå endelig får nyte filmen på 4K UHD. Jeg synes fortsatt at bilde ikke ser helt vilt bra ut, men jeg synes musikken klinger godt, og følelsen av rock er til stede både gjennom musikken, men også dialogen i lydsporet. Det gjør meg heller ikke noe at bildet ikke er prikkfritt, for det er snakk om en handling lagt til 1973, så da gjør det egentlig filmen bare mer sjarmerende at det ser litt rustent og gammelt ut. Filmen har for øvrig tapt seg litt og jeg synes ikke den har klart å bevare det magiske uttrykket som den kom på utgivelsesdatoen, men dette er likevel verdt en svak femmer på terningen.