Når USAs nasjonalskatt av en mannlig skuespiller, Kevin Costner, er å finne i en ny film er det alltid grunn til å la seg begeistre. Når han i tillegg teamer opp med Diane Lane er begeistringen enda større. Beklageligvis så er Costner og Lane litt alene om å dra lasset i denne filmen som streifer innom både sorg, hevn og kjærlighet.

Etter at den pensjonerte sheriffen George (Kevin Costner) og kona Margaret (Diane Lane) mistet sønnen sin i en tragisk ulykke, blir sorgen deres enda større når sønnens enke finner seg en ny mann, Donnie (Will Brittain), og tar med seg George og Margarets barnebarn til Donnies hjemby et godt stykke unna. George og Margaret velger å oppsøke barnebarnet sitt med en plan om å hente med ham seg hjem igjen. Men det de møter er mye verre enn de noen gang kunne forestilt seg og de må legge en kløktig plan om de noen gang vil se barnebarnet sitt igjen. 

Thomas Bezucha var for meg et relativt ukjent navn da jeg leste at han stod for regi og manus til «Let Him Go». Ved videre undersøkelse så ser jeg at han har laget de svært forglemmelige komediene «The Family Stone» og «Monte Carlo», samt at han også for tiden spiller inn TV-serien «Secret Invasion» for Disney/Marvel, som jeg tror at han ikke ville fått gjort om det ikke hadde vært for takt- og toneskiftet som fulgte med «Let Him Go». For å gå fra de nevnte komediene til denne dramathrilleren viser at det bor noe i Bezucha som trengte å komme ut. «Let Him Go» er en dedikert dramathriller som ikke er redd for å blande sorgprosessen med noe mørkere og mer hevngjerrig, og byr opp til dans når det er muligheter for å kjøre spenningsscener til det fulle.

Selv om filmen er en dramathriller og at de to sjangerne flyter i hverandre på en naturlig måte, så er det noe med dynamikken som skurrer. Det gjelder ikke kun historien, men også for rollefigurene som sliter med å holde følge med hverandre. Familien som kan stemples som filmens «bad guys» virker nesten å være plassert i et mer tilskrudd univers enn det som George og Margaret befinner seg i. De passer liksom ikke inn i de samme scenene, og det gjør at den ondskapsfulle familien på sett og vis nærmer seg mer skrekkfilmens stereotypier. Hadde de skrudd ned intensiteten til denne familien et par små hakk, så ville man lettere kunne plassert dem på en likestilt linje som George og Margaret – noe jeg tror ville gagnet filmen og gjort dem enda eklere. I denne filmen blir de nesten (og jeg poengterer at det er NESTEN) parodiske på en måte som drar meg litt ut av filmen. Første akt er derimot en deilig innledning som gjør at får troen på at dette blir en film jeg kommer til å elske. Dessverre så ender jeg opp med («kun») å like den.

Ting som definitivt trekker opp for min del er at Kevin Costner («JFK» og «Yellowstone») som er en fantastisk skuespiller. Sist gang jeg så ham var han uinspirert og tafatt i en film («Highwaymen») som egentlig passet ham ypperlig, men nå virker han å være mer tilbake sitt vante jeg, hvor han spiller godt og samtidig gjør andre gode. Bare tilstedeværelsen hans er nok til å heve helhetsinntrykket til filmen. Likevel er det ikke nok til å gjøre underverker. Totalinntrykket blir at dette er en litt vaklende film når det kommer til balansen mellom det gode og det onde, samtidig som at dramaet og sorgen som ligger i bunnen er nok til å få meg engasjert. Det er en god film, men den kunne vært mye bedre. Terningkast fire.