---

Ingress:
Psykdeliske farger i en verden der det umulige faktisk er mulig.

Anmeldelse:
Nitten år gamle Alice Kingsleigh blir i sitt eget forlovelsesselskap distrahert av en hvit kanin med en vest. Hun følger etter, detter ned i et hull - og befinner seg plutselig i det samme marerittet som hun hadde om igjen og om igjen som liten. Her har the Red Queen stjålet makta fra søstera si the White Queen, og tyranniserer landet. Nå er det bare Alice som kan stoppe den spik spenna gærne dronninga og få slutt på terrorveldet.

Visuelt sett er ikke dette bare en godtepose, men hele jævla utvalgshylla på Mix. Kostymene! Landskapa! Interiøret, for den saks skyld! Jeg tør våge å påstå at dette nærmer seg Avatar-klassen. Dessuten hjelper jo alle fargene til med å forsterke følelselen av at dette er en eneste lang LSD-tripp - som Tim Burton strengt tatt ikke skal ha æra for, men likevel liksom. Lewis Carroll må ha gått på ett eller annet. Ei kortstokkdronning som kapper hodene av folk når hun ikke får vilja si? Teselskap med en intenst nevrotisk kanin og en hattemaker som helt tydelig har rømt fra tvangstrøya? Det er så surrealistisk at det nesten er skremmende - og jeg trur det er der jeg føler at Tim Burtons versjon av Lewis Carrolls absurde eventyr ikke lever opp til forventningene mine. Dette blir hakket for glattpolert og barnevennlig, noe jeg strengt tatt ikke hadde forventa fra en goth-kar som herr Burton. I tillegg føler jeg ikke helt at vi får det helt rette inntrykket av det herlige og sprø persongalleriet. De ulike karakterene er så forbanna sære og fantastiske, men det er ikke mange minuttene de får til gode hver, kanskje bortsett fra the Mad Hatter og the Red Queen, der jeg egentlig bare syns at sistnevnte virkelig kommer til sin rett. Vanligvis er jeg kjempefan av Johnny Depp, men denne gangen virker det som om han har gått tom på oppfinnsomhetsfronten, og i sitt forsøk på å skape en ny minnerik karakter som han vil bli huska og forguda lenge for, bare har blanda to av sine foregående, mer nøyaktig Jack Sparrow og Willy Wonka. Resultatet blir at herr Hatter ikke blir fullt så gal som jeg hadde ønska meg, og det er trist, for han er jo en god del med i filmen.

Men med dét sagt, syns jeg at alle de andre skuespillerne - og hvilket skuespillerensemble, forresten! - tolker rollene sine godt, uansett hvor lite med de er. Jeg har allerede så vidt nevnt Helena Bonham Carter, som kler den sinnssyke Red Queen ufattelig godt, men også Anne Hathaway som the White Queen og Mia Wasi... ja, dere veit hvem... som Alice leverer godt. Jeg har sett noen klage på sistnevnte, men jeg trur det har mer med å gjøre at Alice strengt tatt er den eneste normale og sånn sett "kjedelige" karakteren blant alle luniene enn at skuespilleren er dårlig. Dessuten - herregud - Johnny Depp er jo flink, han og. Det er nok bare det at jeg har blitt litt bortskjemt når det gjelder fyrens tilsynelatende endeløse talent.

Så jada. Adderer vi enkelte småcheesy manusvirkemidler mot slutten, står vi igjen med et resultat som ikke blei så fantastisk som jeg både håpa og trudde, men det har likevel blitt en severdig film. Vakler mellom sterk fire og svak fem, men siden dette er et nytt Tim Burton og Johnny Depp-samarbeid, og jeg er eksepsjonelt glad i dem begge, lar jeg dem slippe unna med en advarsel for denne gang.