---

Ingress:
Vi møter Alice som igjen kommer tilbake til den merkelige verdenen hun møtte første gang da hun var barn. Her møter hun igjen ”barndomsvennene” White Rabbit, Tweedledee og Tweedledum, Dormouse, Cheshire Cat og ikke minst The Mad Hatter. Alice legger dermed ut på en lang og fantastisk reise for å finne sin sanne skjebne og sette en stopper for The Red Queens terrorvelde.

Anmeldelse:
Walt Disney presenterer sammen med regissør Tim Burton det episke fantasy-eventyret ’Alice i Eventyrland’ med en magisk og oppfinnsom vri på en elsket og kjær historie. Den amerikanske regissøren er tilbake med nok et fargesprakende, lekent og utrolig underholdende eventyr. I sann Burton stil blir vi presentert for den ene rare og karismatiske, men akk så sjarmerende karakteren etter den andre.

Tim Burtons ”høyre hånd” i Johnny Depp er selvfølgelig også med, denne gang som den galne hattemakeren som prøver å blidgjøre den tyranniske dronningen. Depp gjentar dermed en type rolle han etter hvert har blitt meget kjent for å gjøre, uten at han makter å bringe noe særlig nytt og spennende inn i rollen. The Mad Hatter er bare akkurat så smårar og fargerik som man hadde sett for seg, men dessverre heller ikke mer. Men for en gangs skyld, (på tide?), er ikke dette Johnny Depps film. Her er det (endelig?) Helena Bonham Carter som får ”hovedrollen” hun lenge sikkert også har drømt om. Og hun leverer da også meget bra den frekke, hjerteløse og tyranniske dronninga som aller mest og helst bare vil kappe av hodet til alt og alle! Depps Mad Hatter-karakter er ikke direkte dårlig, men den gir oss ingenting nytt fra denne karen, det blir som en repetisjon av Willy Wonka og grimaskarakteren Jack Sparrow.

Selv om Bonham Carter kommer meget godt ut av det, er også de fleste andre karakterene såpass sjarmerende og fascinerende at de til sammen utgjør et riktig så bra karaktergalleri. En kunne kanskje ønsket å se enda litt mer av enkelte av dem, kanskje da særlig den nevrotiske haren og de to brødrene, da det først og fremst er disse som får oss til å trimme lattermusklene. For nettopp humoren i ’Alice…’ er noe Mr. Burton trolig kunne overøst oss enda mer med, uten at det på noen måte hadde ødelagt for alvoret og spenningen.

For det er mye mørkt, dystert og alvorlig i denne historien. Dette er ikke et drømmeland i positiv forstand, det er et farlig, utfordrende og meget vanskelig landskap å ferdes i. Kanskje nettopp derfor blir det akkurat så spennende og småskummelt som historien og filmen kler så bra. Det visuelle er, som alltid med Burton, fortreffelig og som godteri for øyne og ører. Han skaper et univers som er meget troverdig og eget, noe som i en slik historie er alfa og omega! Stemningssatt av sin faste musikk-komponist, Danny Elfman, får filmen også den fantastiske Burton/Elfman-stemningen vi har sett og følt tidligere i filmer som ’Charlie og Sjokoladefabrikken’, ’Mars Attacks!’ og ’Sleepy Hollow’.

’Alice i Eventyrland’ har som film meget å leve opp til, med tanke på regissørens tidligere arbeider. Det er derfor en lettelse å nok en gang se at Burton leverer varene! Helena Bonham Carters onde dronning er, sammen med de andre karakterene, en fryd å overvære og er med på å gi en magisk og fullstendig underholdende eventyrformidlig av historien vi blir fortalt. At Johnny Depp kanskje bleikner litt i dette selskap er da heller ikke nødvendigvis noe negativt, han har jo tross alt en rekke sære og syke karakterer å konkurrere mot! Det viktigste blir uansett at eventyret, dets verden med karakterer, stemningen og lekenheten som Tim Burton er så kjent for er til stede, og da har han tross alt oppnådd mye!