---

Ingress:

Caleb (Domhnall Gleeson) er en ung og fremadstormende programmerer som vinner en gjev konkurranse om å kunne tilbringe tid sammen med sjefen av firmaet han jobber i. Sjefen, Nathan (Oscar Isaac), har satt av en hel uke på et eksklusivt og avsideliggende sted hvor han viser frem sin nyeste kreasjon, Ava (Alicia Vikander), som er en AI bak et vakkert ansikt. Det hele viser seg å være et eksperiment som gjør at grenser mellom menneske og robot både krysses og viskes ut. Hvor går egentlig grensen?

Anmeldelse:

AI, eller kunstig intelligens, er noe som berører oss alle enten vi vil eller ikke da det er på full vei inn i hverdagen vår. Noen steder er det allerede godt etablert, men det finnes også uforløst potensiale og grenser som kan (men ikke nødvendigvis bør) sprenges når det gjelder AI. Regissør Alex Garland har forsøkt seg på en historie som tar for seg dette med AI, grenser, hva som er mulig å oppnå og når man eventuelt kan si at man har gått for langt. Interessant stoff i hendene på Alex Garland? Joda, det blir et utsøkt måltid.

Jeg synes egentlig at hele konseptet med denne filmen er særdeles interessant. Hvor går egentlig grensen på hvor langt man skal la kunstig intelligens få lov til å utvikle seg før det blir skummelt? Psykologisk sett har regissør og manusforfatter Alex Garland («Annihilation» og «Men») et tungt og svært omfattende plot i bunnen av denne filmen som starter stort og omfattende, men som begir seg videre på reisen i et litt mer avlukket kammerspill mellom tre parter. Sjefen/skaperen, programmeren/prøvekaninen og AI/robot-jenta Ava. Dette «trekantdramaet» og hva som ligger bak for både skaperen og programmeren er et utrolig ambisiøst prosjekt som både ser og høres helt nydelig ut på 4K-formatet.

Handlingen i seg selv er relativt simpel, men det er måten det legges frem på og de stadige nye problemstillingene som rollefiguren Caleb står ovenfor er noe som også får meg som seer til å tenke ganske hardt. Hva ville jeg gjort? Hvordan ville jeg reagert? Hva ligger egentlig i selve eksperimentet? Hva med det etiske som ligger bak skapelsen? Dette er helt klart en litt smartere og mer jordet type sci-fi som kanskje ikke er så fjern som den kan virke ved første øyekast. At regissør Garland selv tenkte at handlingen i filmen er satt ti minutter frem i tid, vitner om hvor nært og hvor reellt dette scenariet faktisk er.

Talentet bak kameraet er upåklagelig, noe Garland har vist som regissør på andre filmer og som manusforfatter på et par saftige Danny Boyle-regisserte filmer som «28 Days Later» og «Sunshine». «Ex Machina» var hans første spillefilm som både regissør og manusforfatter, og det er noe han taklet med glans. Dette er en fabelaktig filmopplevelse som er verdt å bruke tiden sin på om du er lei de litt for lette sci-fi-filmene som også befinner seg fjernt fra virkeligheten. Med Oscar Isaac («Moon Knight» og «Dune»), Alicia Vikander («Tomb Raider» og «The Danish Girl») og Domhnall Gleeson («Peter Rabbit» og «Star Wars: Episode IX – The Last Skywalker») til å gestalte rollene foran kamera blir det en lun og trygg tur hvor feilsteg ikke finner sted. Dette er så gjennomført at det oser kvalitet fra hver eneste krik og krok. Det er for øvrig ingen utgivelse som setter dype spor, men det er både bilde og lyd som får det til å krible i kroppen. Uansett så er dette en total karakter som sørger for at det ikke blir altfor langt unna toppen. Terningkast fem.