Etter at vi så den todelte filmen «IT» har jeg hungret etter noe lignende som skulle gripe tak i meg og få meg interessert i samtlige rollefigurer plassert i en utenkelig situasjon. Og gjennom «The Black Phone» så synes jeg at jeg faktisk har funnet en thriller som er plassert litt i samme ånd selv om skrekken uteblir. Det er kanskje sånn at eplet ikke faller langt fra stammen, siden det er sønnen til Stephen King som har skrevet historien som denne filmen er basert på og at skurken i historien originalt sett faktisk også er en klovn. Heldigvis har de gjort noen gode grep som gjør at denne filmen står bunnsolid på sine egne ben og fungerer som en saftig og spenstig thriller verdt å få med seg.

En gang på slutten av 70-tallet er livet vanskelig for den sjenerte 13-år gamle gutten Finney Blake (spilt av Mason Thomas) som stadig blir banket opp av skolens bøller og som har en far hjemme som drikker seg full hver eneste kveld. Livet blir ikke lettere når en sadistisk morder kidnapper ham og plasserer ham i kjelleren sin i påvente av en fatal skjebne. Men når den avkoblede sorte telefonen i kjelleren begynner å ringe og Finney tar av røret får han snakke med morderens tidligere ofre. Kan de hjelpe Finney med å komme seg unna?

«The Black Phone» var en film jeg så frem til å få sjekket ut grunnet en del positiv kritikk i diverse medier og det faktum at regissøren er selveste Scott Derrickson (mannen bak filmer som «Sinister», «The Exorcism of Emily Rose» og «Doctor Strange»). Han har virkelig et god grep om det visuelle i sine filmer, samtidig som at han vet hvordan han beveger seg mellom skrekk og thriller på en sømløs og god måte. Det er en mann som forstår faget sitt og som jeg gjerne skulle sett laget flere thrillere hvor det overnaturlige var lagt til side for det mer ekte – gjerne en filmatisering av en true crime-historie, slik som David Fincher har gjort i en av mine favorittfilmer, «Zodiac». Men med en film som «The Black Phone» er han farlig nærme en slik type film – med unntak av at filmen drar inn en god dose med overnaturlige elementer, da.

Forfatteren av historien filmen er basert på, Joe Hill, er jo sønnen til Stephen King og har nok fått en del av historiefortelling gjennom blodsarven. Da er det nok ikke utenkelig at de overnaturlige elementene er noe han har plukket opp fra sin fars mange gnistrende gode bøker, men for min del så er nok den delen av filmen det som gjør at den ikke går opp som en av de bedre thrillerne jeg har sett. For det meste ligger til rette og det er flere sider av denne filmen som jeg simpelthen elsker. Bare produksjonsdesign, lyssetting og filteret som brukes på kameraet er nok til at jeg dras umiddelbart tilbake til en tid hvor filmene jeg vokste opp med kom fra. Slutten av 70-tallet og starten av 80-tallet formet nok mye av meg som filmelsker, og det er en nostalgisk følelse å se filmer som minner meg om denne tiden.

Nostalgien er ikke nok i seg selv, for det er det som Derrickson serverer innen historiefortelling som også drar meg med på ferden. «The Black Phone» har ørsmå elementer fra skrekksjangeren som aldri helt får vist sitt fulle ansikt (og godt er det), men det er thrillersjangeren som får det til å bruse litt ekstra i blodet mitt når jeg ser denne filmen. I tillegg til at Ethan Hawke («Sinister» og «Moon Knight») har fått på seg creepy-støvlene så er det veldig mye som klaffer for meg. Hadde de klart å sno seg unna det overnaturlige ville denne filmen kunne vært med å yppe seg mot en annen film som kom i tankene mens jeg så de første 20 minuttene – nemlig den fantastiske «Prisoners».

«The Black Phone» får det til å fungere med nesten alt den prøver på. Det går kanskje litt langt i sluttsekvensen og ren logikk må nok ligge litt i skuffen mens man ser de siste 10 minuttene, men for denne filmen så fungerer det. Det er noe med Derrickson. Han får det meste han lager til å bli interessant selv om man kan ha sett det før, og jaggu er det også tilfellet for denne filmen. Sterk firer til «The Black Phone».