---

Terningkast:


Ingress:

Da jeg var ung så var den svenske kanalen SVT den veien jeg hadde inn mot de TV-seriene jeg likte aller best. Jeg så på Hulken, Batman og den sverdfektende Zorro i timesvis uten å gå lei. Men det er maaaaange år siden og mye har forandret seg siden den gang. Hulken og Batman har jeg sett i nyere versjoner og spilt spill av på Playstation til stor underholdningsverdi slik at de begge (i min godt voksne alder) fortsatt er med meg. Men Zorro er ikke der. Og hvorfor skal jeg prøve å komme litt nærmere inn på i denne anmeldelsen.

Anmeldelse:

Vi befinner oss i Old California på 1800-tallet hvor den onde guvernøren Don Rafael Montero (Stuart Wilson) styrer. En sort maskert hevner har bestemt seg for å henge opp kappen og overlate sin arv som de godes opprørshelt til en yngre mann. Den mannen er Alejandro Murrieta (spilt av Antonio Banderas)og han kan være den eneste som kan stoppe de onde planene til Don Rafael og hans følgere.

Det finnes helt klart filmer og serier som ikke tåler tidens tann, men gjelder det også for helter jeg vokste opp med å lese om i blader og se TV-serier av sent på 80-tallet og tidlig på 90-tallet? Nei, det er ikke alle som klarer seg gjennom en prøvelse som det er å følge et barn gjennom ungdomstiden og til man er blitt voksen. Fantomet er en av de som ikke har klart å overleve en slik overgang for min del – og da jeg så filmen (den med Billy Zane i rollen som Fantomet) nå for litt siden var jeg utrolig skuffet og klarte ikke engang å veve inn et snev av nostalgi i opplevelsen av å se filmen. Og det er litt av den samme følelsen jeg får når jeg ser «The Mask of Zorro» selv om den prøver iherdig å gjøre noe litt ekstra for å fenge publikum.

Da filmen kom ut i 1998 tjente den over det dobbelte av summen det hadde kostet å lage den og var en suksess. Den hadde superpopulære Antonio Banderas («Desperado» og «Puss in Boots») i hovedrollen som den maskerte hevneren Zorro og gode navn som Anthony Hopkins («The Father» og «The Silence of the Lambs») i en sentral rolle med Catherine Zeta-Jones («Entrapment» og «Traffic») som Zorros store kjærlighet. Det var sterke kort å skimte med i 1998, men også regissør Martin Campbell («Casino Royale» og «GoldenEye») var et valg jeg kan stå bak den gangen. Det man ofte får med en kar som Campbell er en tradisjonell film med en mange valg som passer godt i en stilren og enkel actionfilm. I denne filmen får han frem kulturen og bakgrunnen til Zorro på et utmerket vis. En sverdfektende helt i sort på en hesterygg er nesten så tradisjonelt som det kan bli og her er Campbell ganske så god,

Jeg klarer likevel ikke å la meg henrive totalt når jeg ser en film som dette. Historien og rollefiguren fremstår litt kjedelige og tamme, men det kan godt hende at filmen har rukket å bli 25 år gammel i år. Det beste med filmen er å se hvor hengiven og intens Antonio Banderas er i hovedrollen. Han ser ut til å være skapt til å spille Zorro og man ser at han storkoser seg i denne rollen – kanskje så mye at det var naturlig at han skulle gi stemmen til sin likemann «Pus med støvler» i de filmene hvor den animerte katten har hatt en fremtredende rolle.

Dette er en helt kurant film som spiller litt vel mye på tidsalderen den ble utgitt (året 1998) og den har ikke holdt seg altfor godt. Det blir litt tynt og det skjer ikke så mye i løpet av spilletiden som man kanskje kunne håpet på. Derfor tror jeg at denne filmen er og blir for de som har vokst opp med Zorro på TV, ikke for et nytt publikum. Terningkast tre.