---

Terningkast:


Ingress:
Fillete sjeler i et fillete miljø i Alnabru tilføres en slags hverdagslig poesi i det seineste beviset på at norsk film har tatt seg betraktelig opp i det siste.

Anmeldelse:
Ulrik har nettopp sluppet ut etter tolv års fengsel for mord. Gutta han har jobba for, har skaffa ham sted å bo og jobb, og nå har de lagt alt til rette for at han også skal ta livet av fyren som tysta på ham. Men det er lenge siden Ulrik har drept noen, og tolv år inne gjør noe med deg. Har han fortsatt det som trengs for å myrde? I tillegg har jo tida gått utenfor murene, og sønnen til Ulrik har vokst til å bli student og vordende far. Går det an å ta opp igjen trådene etter et liv man har vært isolert fra så lenge?

Det er med andre ord mye handling i denne filmen, som likevel er ganske minimalistisk gjennomført. Denne uventa utføringa funker som hakka møkk. Der du ellers ville ha fått heftige skytescener og badass-replikker Chuck Norris ville gjemt seg under senga av, får du i steden et plaga og komplisert sinn som, akkompagnert av et stilreint lydbilde og skittenrealistiske foto, sliter med å ta de riktige valga i det som er igjen av livet. Manuset er underfundig og humoristisk uten at det høres konstruert ut, med kanskje bare et par - tre bisetninger som unntak, uten at det blir annet enn en bagatell.

Sjangermessig er kanskje dramakomedie den nærmeste beskrivelsen av Hans Petter Molands nyeste. Humoren er litt quirky og nokså tørr, noe som kan slå veldig an eller overhodet ikke - noe jeg for så vidt fikk bevis på gjennom mine medkinogjengere, som holdt seg på hvert sitt ytterpunkt. Den falt i god jord hos meg, sjøl om det aldri var snakk om den type latteranfall som gjør vondt i magen lenge etterpå. Men så er heller ikke En ganske snill mann en sånn film; alt her skjer liksom i et litt småseigt tempo, og den er heller litt for indirekte enn litt for direkte. Og sånn sett er den nok ikke den filmen som favner breidest blant et kinopublikum der majoriteten er flaska opp på Hollywoodmodellen og oppskriftbasert dramaturgi.

Men bevares, gir du filmen en sjanse, er det utrolig mye å hente her. Skuespillerne er i storform, og Stellan Skarsgård og Bjørn Sundquist er like fantastiske som alltid. I de andre rollene finner man et ensemble kjente og mindre kjente tryner, men alle har til felles at de gjør jobben sin til fingerspissene. Filmen er morsom og småsær, uten at den en eneste gang blir overfladisk. Tvert imot gir den oss et dypdykk i psyken til den delen av samfunnet vårt som gjerne forsøkes skjult av den småborgerlige moralen.

Vel verdt å nevne at den inneholder norsk filmhistories kanskje minst sexy sexscener, noe som er positivt i den forstand at de kanskje er den eneste parten av filmens humor som faktisk er hysterisk morsom.