---

Terningkast:


Ingress:

Ulrik kommer ut av fengsel etter å ha sitte inne i 12 år. Nå må han gjøre jobben for å få regnskapet til å stemme, det er ihvertfall slik det fungerer i den kriminelle verdenen. En mann som tystet på Ulrik må dø, og det må Ulrik selv sørge for, så er alt greit igjen liksom. Det er ikke så lett å skulle drepe på kommando. Det er også en del andre saker han må ta stilling til som ikke er så lett for en mann som har sittet så lenge. Ulrik prøver å gjøre alle til lags og det er ikke alltid den beste strategien. Han roter seg dypere og dypere inn i sine egne løgner og handlingene hans får konsekvenser...

Anmeldelse:

Dette er en film jeg hadde veldig lyst til å se. Jeg forventet meg en morsom og kanskje litt annerledes film, og det fikk jeg langt på vei. Dette er nok en del annerledes enn jeg hadde forventet. Jeg lo godt av enkelte poenger, men det tok litt tid før jeg kom helt inn i humoren som utporsjonerte seg i filmen. Humoren er situasjonskomikk av godt merke. Det er ofte litt spesielle situasjoner som blir så sær at jeg tyr til latter. Hvis man har den rette humoren kan nok dette være en steingod film. For meg var den litt småsær, litt artig og godt underholdende.

Man har jo fått skrapt sammen et stjernecast av dimensjoner i denne filmen. Mange av rollene er ofte veldig små biroller, men det er så kult når man ser at man har faktisk tatt seg bryet med skaffe store navn til de rollene også. Skuespillet i filmen er utrolig presist. Stellan Skarsgård (Engler & Demoner, Mamma Mia, Pirates of the Caribbean) leverer stødig som den ganske så snille kriminelle Ulrik. Han klarer å menneskeliggjøre sin karakter slik at man tror på den og hans fortid på samme tid. Bjørn Floberg (Varg Veum, O'Horten, Uno og Villmark) er også ganske god, men han spiller på et register som man er litt mer vant til å se ham i, her som den litt selvgode fyren Jensen som man ikke fucker med, uten at det trekker noe særlig ned.

Gard B. Eidsvold (Den siste revejakta, Hvaler, O'Horten) dukker opp som Jensens erteris. Så har vi Bjørn Sundquist (Jernanger, Kautokeino-opprøret, Berlinerpoplene) som er ubetalelig som en litt snål verkstedseier som prater i 90. Jorunn Kjellsby (Himmelblå, Hvaler, Kodenavn - Hunter) spiller en litt sur megge som er snill med deg om du spiller på lag med henne. Aksel Hennie (Uno, Buddy, Max Manus) er også med som en proff våpenselger på det kriminelle markedet. Kjersti Holmen (Orions Belte, Rød Snø) er også med i en aldri så liten birolle. Jon Øigarden (En helt vanlig dag på jobben, Kommandør Treholt & Ninjatroppen, Berlinerpoplene, Detektor) dukker også opp i en mindre rolle og det samme gjør Henrik Mestad (Tatt av kvinnen, Sønner og United), Anders Baasmo Christiansen (Nord, Arn, Buddy) og Jan Gunnar Røise (Knerten, En helt vanlig dag på jobben, Den siste revejakta, Hawaii, Oslo og Gymnaslærer Pedersen) også.

Hans Petter Moland er en regissør jeg liker svært godt. Han har laget gode norske filmer som 'Secondløitnanten' og 'Gymnaslærer Pedersen'. Denne filmen føles også svært fengende til tider og filmskaperen har klart å få mye ut av lite. Manuset som er skrevet av Kim Fupz Aakeson må sies å være særegent og originalt, men ikke særlig handlingsspekket. Moland klarer derimot å fortelle historien på en veldig leken måte slik at dette føles som en mye større film enn det det faktisk er. Musikken er også veldig særegen og er en veldig kul som er sterkt inspirert av Pjotr Tschaikowskis Nøtteknekkeren. Det gjør at filmen får en helt særegen og veldig catchy signaturmusikk som jeg synes passer særs godt inn i denne ganske så spesielle filmen.

Konspetet for filmen virket jo litt tynt, men Moland har egentlig klart å gjøre maksimalt ut av de det lille han hadde til rådighet. Dette er i bunn og grunn en god dramafilm der det egentlig ikke skjer så mye, men jeg føler at det skjer en hel del mer og det gjør at filmen flyter ganske godt. Nå skal det legges til at dette ikke er noen tradisjonell film og at dette kanskje ikke er noe alle finner like underholdende, men den skal ikke taes for å være noe plagiat.

Konklusjon
Man vet ikke aldri hva som venter rundt neste sving og det gir stor dynamikk når en ser på. En del av scenene er veldig solide, men det er ikke alt som slår helt an. Kanskje filmskaperen kunne gjort små grep for å jekke noen av scenene opp et par hakk, men jevnt over veldig bra, selv om det ikke var helt som jeg hadde forventet det. Det var litt vanskelig å skulle sette karakter på filmen siden den falt litt mellom to karakterer. Jeg tror jeg er litt snill med denne og gir den for sin ståpåvilje en svak femmer og en anbefaling om man vil se en god norsk film med topp skuespill i et litt herlig hverdagsavbrekk.