|
Anmeldelse av Gudene må være gale [ The Gods Must Be Crazy ] - Film (1980)
|
Film: The Gods Must Be Crazy (1980)
Aldersgrense: 11 år
Kategori: Komedie, Action
Land: Botswana
Regi: Jamie Uys
Spilletid: 109 min
Datoer:
| 1981-08-21 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.6 av 6 |
|||
|
Serie: Gudene må være gale | Gudene må være gale 2 (1989) | Gudene må være gale (1980) |
||||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (10 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Slapstick-bullshit
Publisert: [ 22. Mars 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Ikke alt er hva det ser ut til å være, men i denne sammenhengen er ikke det ment positivt. |
||||
|
Anmeldelse: Dette er egentlig tre parallellhistorier som etter hvert blir fletta sammen til én. Den første dreier seg om åssen ei colaflaske som blir kasta ut fra et fly lander i Kalahari-ørkenen, der en gjeng buskmenn antar at det er en gave sendt fra gudene. De finner ut at den bare bringer med seg sjalusi, hat og vold, og en av dem, Xixo, tar på seg oppdraget med å gå til verdens ende for å kaste den der. Den andre historien handler om en ung journalist som ser seg lei av å ikke få lov å skrive meningsfylte artikler, og drar i steden ut for å jobbe som lærer i Botswana. Den tredje sirkulerer omkring en kommunistgjeng som myrder noen toppolitikere, og politiet som prøver å fange dem. Mye å holde styr på, altså, uten at jeg helt ser hva alle har med hverandre å gjøre. Den veldig essensielle flaska, for eksempel, blir omtrent midtveis i filmen bare borte. Men forsvinnende flasker er ikke det største problemet her. Jeg skal innrømme at jeg har store problemer med å plassere denne. Jeg ante ikke hva jeg gikk til da jeg så den, men syntes med én gang at konseptet, som så ut til å ta for seg disse buskmennene som ikke hadde noe begrep om verden utenfor stammen, men som får sin tilværelse snudd på hodet av noe så trivielt som ei brusflaske, virka forlokkende og interessant. En litt irriterende voiceover, riktignok, som minna veldig om fortellerstemmen i den britiske Barne-TV-perla The Clangers, både i toneart og ordvalg, men fortsatt en spennende idé. Et visst snev av litt saftig samfunnskritikk er også å spore, med tanke på symbolikken i det colaflaska faktisk gjør med samholdet hos gjengen. Men det som i seg sjøl er et pirrende utgangspunkt, drukner bare mer og mer etter hvert i intenst masete slapstick som bare er så dumt at det meste av latteren, skjer ut av medfølelse. Jeg hadde ærlig talt fram til nå trudd at innpåsliten fastmotion og tegnefilmlydeffekter faktisk var forbeholdt... vel, tegnefilmer, og når man ser resultatet av den type virkemidler brukt i spillefilm, er det sånn at man vurderer å legge fram forslag om forbud. Begynnelsen har potensiale til å bli noe som faktisk kunne ha vært verdt å få med seg. Resten blir bare et karikert kaos. Skal ikke være såpass arrogant at jeg nekter for at jeg lo en eneste gang, for det gjorde jeg faktisk, og innledningsvis syns jeg igrunn det var litt artig å se folk slå hverandre i hodet med flasker, men når den samme sketsjen kjøres om igjen og om igjen gjennom hele resten av filmen, da er det måte på hvor lenge det er gøy. Dette er ikke tortur, og sikkert en passelig rotete film for en familiekveld eller noe sånt, men ikke noe jeg vil anbefale noen. |
||||
