---

Terningkast:


Ingress:
Glem alt om hvor hjerteløse du hadde trudd at Se og Hør var. De er faktisk enda verre.

Anmeldelse:
Håvard Melnæs så i sine yngre dager på nyhetene og tenkte at han ville formidle viktige hendelser til folket. Noen år seinere har han delvis fått oppfylt drømmen sin. Journalist har han i væffal blitt, og det for sladrekjerringa Se og Hør, i denne filmen kalt Folk flest. Til å begynne med sliter han litt med å komme ordentlig i gang med artiklene sine, men så skyter han gullfuglen i Sven O. Høiby, en byoriginal som er like glad i et par - tre - sju pils som han er i datteri si, Mette-Marit, som tilfeldigvis er kjæreste med sjølveste krompen.

Denne filmen er ikke bare én historie, og aller minst er den en slags biografi om Se og Hør, som jeg halvveis hadde forventa. I første omgang tar den for seg åssen en iskald bransje utnytter en gammal, sær tulling og gjør ham avhengig av en type oppmerksomhet som han virkelig ikke hadde trengt i utgangspunktet. I tillegg følger vi Håvard, som preges sterkt personlig av alt han må gjøre for å tilfredsstille arbeidsgiverne sine.

Flere anmeldere har trukket fram Ingar Helge Gimles innsats som semi-fylliken Sven O., og det velger jeg òg å gjøre. Til tross for en litt come-and-go Kristiansand-dialekt (i væffal i følge en av mine sørlandske venner jeg så filmen sammen med), portretterer han Sven O. på en både troverdig og rettferdig måte. I motsetning til bladet filmen handler om, prøver nemlig filmen aldri å framstille ham som noe annet enn et menneske, og hvor klisjé det enn må høres ut, så funker det satans bra.

Filmen bruker et veldig spesielt grep når det gjelder å fortelle historien sin gjennom å hele tida la oss følge filmproduksjonsprosessen. Dette er helt tydelig ei greie man enten liker eller misliker, og jeg trur at jeg oftest falt under sistnevnte kategori. Jeg liker ikke å bli mint på at det er en film jeg ser mens jeg ser den. Illusjonen brytes, og magien ødelegges. Eneste jeg kan komme på at jeg likte ved dette, var kommentaren om at "hvorfor kan han ikke bare hete Nils Ole Oftebro i filmen og?"

Men alt i alt er dette ganske good stuff, altså. Filmen bruker litt tid på å komme ordentlig i gang, og tidvis går det litt treigt, men til tross for et sviktende seertall, har det blitt en severdig affære. Man aner helt seriøst ikke hvor ille denne bransjen faktisk er før man faktisk ser det, og skal jeg tru regissøren av filmen - hey, filmstudent som jeg er fikk jeg snakke med ham etterpå - er det virkelig triste at det faktisk er tona ned her for ikke å stille Se og Hør i et *altfor* dårlig lys. Men ja. Et interessant stykke filmrull, dette.