Er du lei av at det beste i livet kommer først? Benjamin Button ble født under uvanlige omstendigheter i 1916. Hans mor døde i det hun fødte ham og han var en baby ulik alle andre babyer, han ble født med rynket hud som en 80-åring. Han var ikke et bra syn for faren som satte ham igjen på trappen til et gamlehjem, der Benjamin vokste opp med reversert aldringsprosess...

Det er en litt artig vri på begynnelsen av filmen som starter med at en gammel dame ligger på sykehus og en yngre dame snakker med henne om livet og leser høyt fra Benjamin Buttons dagbok. Man får forklart underveis hvem disse damene er.

Det er mange aspekter som gjør filmen interessant. Bare at aldringsprosessen går motsatt vei gjør at man kommer opp i mange rare situasjoner. Når han blir forelsket som syvåring (og ser ut som om han er i slutten av søtttiårene) kan det hele minne om pedofili. Det hele er så herlig absurd at det blir ganske interessant å se hva som venter rundt neste scene. Filmen klarer å holde på det interessante siden man hele tiden sitter å lurer på hvordan slutten vil bli da han skal være liten som et barn.

Det er en hårfin balanse i å lage en slik film. Man kan lett drite seg ut med at det ser for teit ut når Banjamin er en gammel gutt spilt av Brad Pitt. Denne dramafilmen klarer seg imidlertid veldig godt. Selvsagt ler man innimellom, men det er på sin plass når det er så absurde scenarioer man kommer opp i, og ikke for de det ser for dumt ut. Filmen er ganske lang, nesten tre timer, men ikke la deg skremme av det. For dette vil for de fleste være god underholdning.

Regissøren, David Fincher som fra før har gitt oss gode filmer som Fight Club og Seven skuffer ikke med denne filmen. Dette er en veldig god film på mange måter. En interessant historie, godt gjennomført og med godt skuespill. Ikke rart Oscarkomiteen likte denne filmen så godt som de gjorde.