|
Anmeldelse av Blues Brothers [ The Blues Brothers ] - Film (1980)
|
Film: The Blues Brothers (1980)
Aldersgrense: 16 år
Kategori: Komedie, Musikal, Biljakt, Action
Land: USA
Regi: John Landis
Spilletid: 142 min
Datoer:
| 1981-03-06 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.6 av 6 |
|||
|
Serie: Blues Brothers | Blues Brothers 2000 (1998) | Blues Brothers (1980) |
||||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (18 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Halvteit åttitallshumor
Publisert: [ 27. Juni 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Flere gylne øyeblikk i en stort sett underholdende film. |
||||
|
Anmeldelse: Jake Blues har nettopp sluppet ut fra fengsel, og blir plukka opp av broren sin Elwood - i en brukt politibil - for å besøke barnehjemmet de begge vokste opp på. Der får de greie på at det er trua av nedleggelse, og med mindre de får fem tusen dollar i løpet av noen få dager, er løpet kjørt. Jake og Elwood bestemmer seg for å sette i sammen sitt gamle band igjen og holde en vilter konsert til inntekt for barnehjemmet - men det er lettere sagt enn gjort. Med på moroa er også noen inkompetente politikonstabler, et hevntørst countryband, en gjeng forbanna nazister og en morderisk psykopat i Carrie Fishers skikkelse. Jeg lover: her var det mye jeg likte. Det er liksom mange småting som slår en som umiddelbart episke her. Bare den lille detaljen om fingertatoveringene til brødrene, og det at navnet Elwood er for langt til bare ei hand, og for kort til to, sånn at han bare har to bokstaver tatovert på venstrehanda. Eller for den saks skyld Elwoods gjentatte overbevisning om at "We're on a mission from God." Eller brødrenes sinnssyke dansing når de først setter i gang. Eller all den fengende musikken. Eller hver eneste scene Carrie Fisher er i. Eller de überkule antrekka til Jake og Elwood, og åssen de til og med har på seg hatt og solbriller inni badstua. Denne filmen er rett og slett lagd av folk som har hatt det gøy mens de har lagd den, og det merkes på hele måten den er utført på. Men hva er det med komedier fra åttitallet, egentlig? Hvorfor pøser de alle på med sinnssyke biljakter og slapstick i beste Politiskolen-stil? Ikke nødvendigvis noe gærent i det, altså, for jeg lo jo da alle nazistene måtte hoppe i elva fordi Elwood prøvde å kjøre på dem, eller en av politibilene kjørte utfor en skråning og landa i en lastebil. Men jeg lo ikke hver eneste gang, liksom. Og når filmen varer i over to timer - to og en halv hvis man går for director's cut - er man igrunn litt lei når det begynner å gå mot rulleteksttid. Jeg er nok litt kresen på humorområdet, men Blues Brothers var jo i bunn og en grunn en film som greide å underholde, engasjere og fenge meg, så om jeg begynte å se på klokka litt mot slutten, er det ganske tilgitt, egentlig. |
||||
