---

Ingress:

Jake Blues og Elwood Blues er to litt snuskete sangere og dansere. Historien begynner i det Jake kommer ut av fengsel. Da står selvsagt hans bror Elwood klar til å plukke ham opp. Siden Cadillacen deres er byttet bort mot en mikrofon har Elwood vært nødt til å skaffe seg en ny bil. Valget falt på en gammel Doge som har vært brukt som politibil. Den var så billig at de nesten praktisk talt gav dem bort. Nå er gutta endelig på veien. Deres første stopp er på barnehjemmet der de vokste opp, som de lovet å besøke da Jake kom ut av fengsel. På hjemmet, som er drevet av nonner, står det praktisk talt veldig dårlig til. Hjemmet står i fare for å legge ned, da de skylder 5000 dollar til skattevesenet, og de har også kort tid på å skaffe pengene ellers legges hjemmet ned. Jake og Elwood sier seg villig til å skaffe pengene, men overnonnen vil ikke ha noen skitne penger, så hvis de skal få penger så må de skaffe det på ærlig vis.

Etter et besøk i den lokale kirken får Jake, som vanligvis ikke ville brydd seg katten om barnehjemmet, en vekkelse. Han ser bokstavelig talt lyset og gjennom det kommer åpenbaringen til ham: De må samle sammen sitt gamle band og på den måten skaffe penger til barnehjemmet. Nå venter en hard tid for å få overtalt deres tidligere bandmedlemmer som nå har ærlige jobber til å 'joine' dem. Men ting stopper ikke der for Elwood har etter hvert så mange anmerkninger hos politiet at han ikke tåler en til, og da de blir stoppet av politiet så er eneste sjanse å ikke havne i buret, å stikke av. Da blir resten langt vanskeligere når de bokstavelig talt har politiet i hælene hele veien. Men det ordner seg vel forhåpentligvis når man har Gud på laget?

Anmeldelse:

Jeg har nok et nesten religiøst forhold til denne filmen sammen med mange andre i min generasjon. Dette var filmen som raskt ble en av mine ynglingsfilmer etter første gjennomsyn i barndommen. Senere har jeg sett denne filmen ørten ganger og jeg blir aldri lei den. Det er nok ikke uten grunn at den har den særdeles høye scoren på 7.9 på IMDB og det til tross for at dette egentlig er en skikkelig tullefilm. Men filmen har så mye som gjør den spesiell. Humoren er enkel og grei, men det er så mange episke øyeblikk underveis som gjør filmen verdt å se for bare dem.

Og filmen lokker også med århundrets biljakt på film, da kan filmer som ‘The Cannonball Run’ og ‘Smokey and the Bandit’ bare gå å legge seg i sammenligning med 'Blues Brothers'. Det er kun plass for en filmkonge og det er ‘The Blues Brothers’. Og om du lurte, så er dette den filmen som det ødelegges flest biler, og da spesielt mange politibiler siden det er de som jager brødrene Blues. Det er generelt også mye ødeleggelse i filmen og mange syke scener som når brødrene kjører gjennom kjøpesentre og mer til. Og på toppen av det hele blir dette kronet med helt ypperlig musikk.

Om du ikke har sett filmen før, har du gått glipp av noen stort. Blues Brothers har nemlig ikke tapt seg med årene. Dette er virkelig kult og underholdende fra ende til annen. For nye seere så kan jeg si at det tar litt tid før filmen kommer skikkelig igang. Her brukes god tid på å bli kjent med rollefigurene og å formidle stemningen i filmen. Mitt tips er at om du ikke har sett denne fra før, så for Guds skyld ikke skru av før det har gått minst en time til halvannen. Dette er nemlig den mest underholdende musikalen jeg vet om. Men du må ikke la deg lure av at du ikke liker musikaler, fordi det er også svært mye action underveis i filmen.

Musikken er også et kapittel for seg selv, og er jo så diggbar at soundtrackalbumet også bør anbefales å kjøpes. Jeg er ikke noe musikkdigger, men dette er noe av det kuleste man finner innenfor litt eldre musikk. Og i tillegg har dette også så stor sjarm at jeg bare sitter å fenges hele veien imens jeg både ser og hører. Det blir ikke mindre kult av at filmen og musikken faktisk utføres av virkelige superstjerner innenfor musikkens verden. Dette er stjerner som James Brown, Ray Charles, Aretha Franklin og John Lee Hooker for å nevne noen.

John Belushi og Dan Aykroyd er et funn i hovedrollene. Belushi har en tilstedeværelse og sjarme som overgår nesten alt annet jeg har sett tidligere. Veldig synd at Belushi gav begynte med narkotika, som igjen førte til en alt for tidlig død. Han kunne virkelig blitt en stor stjerne. Hvis du skal sammenligne han med noen i dag, så er vel Jack Black det nærmeste man kommer. Aykroyd på sin side spiller også stødig og sammen danner de noen superstjerner innenfor musikkframførelse, som blir et fyrverkeri å se på. Det er også verdt å merke seg at det i noen biroller også befinner seg storheter som John Candy (Brewsters Millioner, Hjemme Alene, Kalde Rumper og JFK) og Carrie Fisher (Prinsesse Leia i Star Wars-filmene).

Regissøren heter John Landis og han har laget en del kule filmer, men jeg vil påstå at dette er hans desidert beste film. Filmen er svært velregissert og innehar også faktisk ganske kul filming. Det merker man spesielt i den originale begynnelsen på filmen der man gjennom en hel del snedige kameravinkler forteller historien som begynner med Jake Blues som slipper ut av fengselet. Landis har nok øst masse av sin ekspertise på både action og komedie, og også klart å formidle en del episke øyeblikk innenfor musikken som utøves gjennom filmen. Jeg får gåsehud i en god del scener som eksempelvis når Ray Charles skal selge et elektrisk piano som bandmedlemmene tviler på om det er noe futt i, og han setter seg ned og beviser at det er det virkelig både futt og fart i, og jeg kan nevne i fleng av slike scener.

Landis har jo også skrevet manuset til filmen sammen med en av hovedrolleinnehaveren Dan Aykroyd. Historien er jo svært vill. Og villere og villere blir det etter hvert som filmen skrider framover. Den er så tullete underveis at man legger sannsynligheten på hyllen og bare lar seg underholde til det fulle. Blues Brothers leker med det useriøse momentet. Da kan filmen tillate seg nesten hva som helst, og det var nok i første rekke det elementet som tiltalte meg når jeg så denne filmen første gang i ung alder.

Jeg har sett denne filmen utallige ganger og elsker den like mye hver gang. Det fordi det er så mange detaljer med filmen og ikke minst musikken som gjør den både morsom, actionfylt og diggbar. Dette er en film det er lett å like, og lett og bli glad i. Det er også en film som ikke taper seg med årene. Den er vell så underholdende for voksne som den er for ungdomsskoleelever. Det er noe litt magisk over filmen. Sammensetningen mellom action, humor og musikk føles genial. Nå har jeg skrytt ganske mye av filmen og det er fordi jeg virkelig digger den. Det er ikke for ingenting at filmen regnes som en kultfilmklassiker. Den blir stadig vist på TV-stasjoner verden over selv den dag i dag. Kulere og mer uredde karer enn brødrene Blues skal du lete lenge etter innenfor filmmediumet. Filmen har også sjarm i bøtter og spann.