|
Anmeldelse av Miller's Crossing - Film (1990)
|
Film: Miller's Crossing (1990)
Aldersgrense: 15 år
Kategori: Drama
Land: USA
Regi: Joel Coen, Ethan Coen
Spilletid: 115 min
Mediarating:
 4.7 av 6 |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (21 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Moderne film noir
Publisert: [ 28. Juni 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: Miller's Crossing fra 1990 er en aldri så liten tidsreise tilbake til både 40- og 20-tallet. |
||||
|
Anmeldelse: Tjuetallet, USA. Gangsteren Leo og hans høyre hånd, Tom, er kongene av byen. Men jyplingen Johnny Caspar prøver å forandre på dette, særlig når Leo nekter å drepe Bernie, en mann Caspar ønsker død. Midt imellom alt dette er Verna, ei dame både Leo og Tom har følelser for. Det gjør heller ikke akkurat saken noe bedre at hun er søstera til Bernie. Mordet på en mann Leo satte til å holde øye med Verna, gjør Tom mistenksom, og han bestemmer seg for å undersøke saken nærmere uten Leo... Det er alltid en selsom affære å se gamle filmer av regissører du liker. Dette er hittil den eldste jeg har sett av filmene til Coen-brødrene, og den har ikke så mye til felles med filmene de har blitt kjent for i ettertid, som No Country For Old Men, A Serious Man og O Brother, Where Art Thou?. Man kan også se ei viss utvikling hos filmskaperne, og at de tydeligvis har lært på sin vei. Ikke dermed sagt at Miller's Crossing er noen dårlig film, altså, for det er den langt fra å være, men sammenligna med hva de har gjort i etterkant, framstår den som litt overfladisk. Men la meg komme tilbake til det seinere. Her er det mange elementer fra film noir-sjangeren. Fedorahattene, frakkene, sigarettrøyken, kontorene, femme fatale'en og hovedpersonen med de snappy kommentarene er alle til stede. Ikke minst er også alle de intrikate forviklingene det; det sammenfiltra handlingsnettet som tvinger seeren til å alltid holde øya åpne, for hvis man overser noe, kan man risikere å dette totalt ut av det. Og én ting skal film noir-rullene ha; de er uhyre stilfulle. Det er også Miller's Crossing. Ved siden av en innvikla krimgåte, eller egentlig et komplisert mønster av flere, får man på kjøpet den spesielle stemninga man finner igjen i langt eldre filmer med Humphrey Bogart og Jane Greer. For én ting har ikke forandra seg stort i løpet av Coen-brødrenes karriere som filmregissører; da som nå var de like glad i godt filmfotografi, og Miller's Crossing er helt nydelig skutt. Men nå skal jeg være helt ærlig: jeg er ikke spesielt glad i krim. Det er noe nærmest pornografisk ved den måten det er innstilt på å underholde, underholde, underholde, og etterlate publikum uten noen form for tankeføde. Jeg sier ikke at gåtene ikke kan være både særdeles gjennomtenkte og utspekulerte, men de gir en liksom ikke noe. Etter å ha sett en krimfilm, går man ikke fra det som et nyopplyst individ med tanker i hodet man før aldri hadde så mye som vurdert mulighet av å tenke. Man ser det, lar seg underholde, og glemmer det. Konklusjonen min er vel noe i nærheten av dette: det ser lekkert ut, og føles lekkert, men det er ganske overfladisk. Ikke noe moral eller budskap, ikke noe kunst. Jeg kan godt se klipp eller stillbilder fra gamle film noir-klassikere og like det jeg ser, men en hel film, komplett med plott og alt, greier jeg bare ikke å like fullt og helt. Dette er vel tilfellet her og. Det er jo spennende, og det er kult, men det har ikke så alvorlig mange dimensjoner. Men med dét sagt, likte jeg dette overraskende godt. Dette er jo så mye bedre enn de tafatte filmatiseringene av kiosklitteratur vi pusler med her til lands. Dette er Coen-brødrenes homage til en filmsjanger som fascinerer og inspirerer, og til tross for at jeg skal innrømme at jeg er større fan av deres nyere saker og ting, er slettes ikke Miller's Crossing noe man kaster bort tid på ved å se. |
||||
