|
Anmeldelse av The Squid and the Whale - Film (2005)
|
Film: The Squid and the Whale (2005)
Kategori: Drama, Komedie
Land: USA
Regi: Noah Baumbach
Spilletid: 81 min
Datoer:
| 2006-06-09 | Kinopremiere | Norge |
Mediarating:
 4.8 av 6 |
|||
|
Andre kritikkratinger fra media:
Gå til kritikker (23 kritikker)Andre anmeldelser på filmen: (1)
|
||||
|
Anmeldelsen:
Wannabe
Publisert: [ 10. Juli 2010 ]
Skrevet av: Kristine Oseth Gustavsen
|
||||
|
Terningkast:
Ingress: The Squid and the Whale har åpenbart henta inspirasjonen sin fra mangen en fantastisk kunstfilm, men greier ikke helt å nå opp sjøl. |
||||
|
Anmeldelse: Bernard er en tidligere veldig suksessfull forfatter som nå jobber som lærer. Kona hans Joan er en forfatter som er i ferd med å oppnå stor suksess. Etter å ha vært gift i femten år eller noe sånt, komplett med utroskap og annet bæsj, bestemmer de seg for å skille seg. Men det er ikke så lett for sønnene Walt og Frank. Det skal også vise seg at det heller ikke er så veldig lett for dem... Egentlig er jeg fan av subtile dramaer, og ikke minst hadde jeg trua på regissør og manusforfatter Noah Baumbach, som jeg ikke hadde sett noen filmer av fra før. Derimot har jeg sett alt av Wes Anderson, med unntak av hans debutfilm Bottle Rocket, og herr Baumbach har vært med på manuset til både The Life Aquatic With Steve Zissou og The Fantastic Mr. Fox, som begge er regissert av Wes Anderson. Jeg prøvde derfor lenge å legge godvilja til for å like denne filmen, men uavhengig av mine helhjerta forsøk, greide dette bare ikke å interessere meg så allverden. Rolleprestasjonene er greie, og noen av situasjonene og replikkene får deg til å le litt, men ellers blir dette faktisk ganske kjedelig. Den handler liksom ikke om noe, føler jeg. Saker og ting skjer, uten at det er en del av noe som kan minne om et plott. Det er liksom dårlig med rød tråd, og konfliktene i filmen er liksom så veldig hverdagslige. Så hverdagslige at du egentlig driter litt i dem. Det er omtrent ikke noe i denne filmen man ikke har opplevd sjøl, og har man ikke opplevd det sjøl, har naboene garantert gjort det. Tenåringen Walt har en kjæreste, men er egentlig litt betatt av pappas unge elskerinne. Guttungen Frank masturberer, og foreldra bekymrer seg. Joan har hatt flere elskere mens hun fortsatt var gift, men har ikke sagt noe om det til noen i familien. JEG BRYR MEG IKKE. Dette er liksom et forsøk på å lage en film der de små tinga blir viktiggjort, og der man kan kjenne seg igjen og føle at ens indre drama blir tatt på alvor, og der historien blir fortalt gjennom små hint og glimt inn i noens tafatte dagligliv, og der liksom-kunsterisk symbolikk prøver å appellere til arthaus-fetisjisten. Hadde dette blitt lagd med engasjement, hadde jeg sikkert elska det, men mens jeg så den, hadde jeg på følelsen av å se en film der noen prøvde å følge ei slags kunstfilmoppskrift gjennom å systematisk gjennomgå virkemidla og stryke dem av lista etter hvert som de legges til. Med et ganske mekanisk og sjarmløst resultat. Den mangler sjel, i motsetning til visse andre filmer med enkle plott, som for eksempel nydelige Me and You and Everyone We Know. Men som nevnt er det noen lyspunkt her, og jeg har sett langt verre filmer. Som sagt leverer skuespillerne godt, og sjøl om det aldri blir hysterisk morsomt, forekommer det absolutt lattervekkende øyeblikk. Men jevnt over syntes jeg dette var skuffende labre greier. |
||||
